Rundt 25 gjendiktninger ble utgitt på norske forlag i 2024^[1]. For i år er tallet så langt, når vi skriver september, 16 gjendiktninger. Sammenlignet med de nye, norske diktsamlingene som kom i årene før, er det påfallende hvor mange av gjendiktningene som utkommer på uavhengige forlag. Det gjelder omtrent 45% av utgivelsene som ble innkjøpt av Kulturdirektoratet i fjor. Det er all grunn til å bejuble de uavhengige forlagenes bidrag; rundt om i landet tar enkeltpersoner ansvar for å berike den norske poesien, ofte med få midler og stor økonomisk usikkerhet. Like fullt medfører dette at norske gjendiktninger blir mindre tilgjengelige for leserne, på grunn av strukturene i det norske bokmarkedet. Som småforlag er det for eksempel langt vanskeligere å få utgivelsene ut i butikk. Hva betyr det? Og hva betyr egentlig gjendiktninger for den norske poesien? Det opplagte svaret er at gjendiktninger, i likhet med all oversatt litteratur, utvider rommet for hva norsk poesi og litteratur kan være. I forlengelsen av det, men kanskje mindre åpenbart, ligger et annet poeng: norske gjendiktninger sier også mye om norske poeters utsyn og interessefelt. Gjendiktere er gjerne selv poeter, langt oftere enn for eksempel oversettere av romaner er romanforfattere. Og selv uten konkrete tall til å bekrefte påstanden, er det en kjent sak at mange gjendiktninger utgis på gjendikterens initiativ. Altså har gjendiktninger stor betydning for den norske poesien som sådan, de hører så å si til dens indre anliggende – på en annen måte enn de oversatte prosaverkene som utkommer i Norge. Når man ser på norske gjendiktninger fra 2024, hvordan ser da vilkårene for norsk poesi ut?

Et knippe utgivelser som kan kalles aktivistiske utmerker seg. To av fjorårets tre poesiantologier er laget som svar på folkemordet i Gaza. På Forlaget Oktober utkom antologien Tunga mi protesterer mot døden, med et utvalg dikt av 27 palestinske poeter. Antologien er basert på en opplesningsserie arrangert på baren Perla i Oslo vinteren og våren 2023-2024, og salgsinntektene går til den norske humanitære organisasjonen NORWAC. I februar i år meldte bok365.no at antologien har tjent inn over en halv million kroner; redaktørene Anna Kleiva og Bendik Vada, samt de mange gjendikterne, har arbeidet på dugnad. Spennet i antologien går fra dikt skrevet nå, underveis i dagens folkemord («Om eg må døy / må du leve / for å fortelje historia mi», skriver for eksempel Refaat Alareer, som ble drept av et isralesk angrep i Gaza 6. desember 2023), og tilbake til den i vesten mest kjente palestinske poeten, Mahmoud Darwish, som er representert med et knippe dikt fra 90- og 2000-tallet^[2]. I et klokt etterord skriver Rana Issa om den palestinske poesiens historie, dens nære forhold til kampen for land, fra den britiske kolonialismen fram til Nakba 1948 og dagens krig. Tunga mi protesterer mot døden er blitt en utgivelse alle burde lese, i dag og også i årene framover. Ikke først og fremst for opplevelsen av folkemordets gru eller for å vekke medfølelse med palestinernes situasjon, men for en større forståelse av deres hverdag, kamp og historie.

Pamflettserien banderole har et lignende utgangspunkt, og er redigert av Somaya El Sousi, Ida M. Andenæs og Monica Aasprong på forlaget H//O//F. De 12 pamflettene, som hver inneholder et dikt av en palestinsk poet, ble sendt ut til politikere og samfunnsaktører, i tillegg til å finnes i salg. Også gjendiktningen av ukrainske Artur Drons diktsamling Det var vi som var her, som originalt utkom i 2023, har til dels et aktivistisk utgangspunkt: boken består av dikt skrevet ved fronten. «Ingen dikt kan beskytte deg mot kuler, / ingen diktsamlinger kan redde deg fra granatkastere / (…) Derfor føles de nå ganske meningsløse», heter det et sted i Drons samling. I sin anmeldelse av Det var vi som var her i Morgenbladet, skriver Katrine Heiberg at Drons dikt belyser et paradoks ved krigspoesi: «I stedet for å gjøre språket til sitt materiale, blir språket til Dron først og fremst et middel». Hans direkte tilnærming til språket stanger mot Heibergs poesisyn, ettersom hun i større grad ser poesien som en mulighet for å nærme seg det uutsigelige. Anmeldelsen åpner for store spørsmål: Hvordan skal poesien virke i verden? Utgivelser som de hittil nevnte, viser at norske poeter ikke nødvendigvis svarer likt på dette.

Den tredje antologien fra i fjor, Ny amerikansk poesi 2, er redigert av Mathias Samuelsen og Rune F. Hjemås og utgitt på Samlaget (les anmeldelsen på Krabben). Også her har utvalget en viss politisk vinkling, selv om tonen ikke er like akutt. Redaktørene skriver at antologiens poeter «har til felles at poesien deira på ein eller annan måte er forma av aktivisme og systemkritikk». Ny amerikansk poesi 2 presenterer poeter som ikke nødvendigvis hører til under den typiske amerikanske tradisjonen; flere av de åtte har bakgrunn fra andre kulturer, og tematikker som kolonialisme, klasse og kjønn går igjen i mange dikt. Orlando White, som hører til urfolksgruppen Diné, er blant antologiens mest interessante, i sin kombinasjon av konkretpoesi og et bildespråk som i hvert fall slik jeg leser det er influert av et ikke-vestlig verdenssyn.

Samlet sett er flertallet av fjorårets gjendiktede poeter – nær sagt som vanlig – engelskspråklige; den angloamerikanske verdens dominans i oversatt norsk litteratur gjelder også innenfor poesien. Men det er også her vi finner noen av fjorårets mest oppsiktsvekkende gjendiktninger, for ikke å si beste diktsamlinger overhodet. Jeg tenker blant annet på Til 2040 av amerikanske Jorie Graham (f. 1950), som Freddy Fjellheim tidligere har presentert på Krabben. Diktsamlingen utkom originalt i 2023, og den foreliggende boken er den første av Graham på norsk. Caspar André Lugg og Monica Aasprong har gjendiktet en bok som på mange måter kan kalles tidstypisk; Til 2040 kan leses som et brev til framtiden, der den skrivende befinner seg i en ødelagt framtid, men samtidig til stede her og nå. De første linjene i samlingen, «Er vi / utryddet ennå», uttrykker spennet som etter hvert blir mer og mer intenst. Grahams abrupte linjedeling, samt noe så enkelt som utelatelsen av enkelte vokaler («Hvor langt r vi kommet. Vi pleide å snakke om framtid.») skaper en akutt tidsfølelse og umiddelbarhet i diktet. Samlingen skiller seg fra mye annen «klimapoesi» ved å kle undergangsstemningen i et spesifikt språk.

En annen originalt engelskspråklig utgivelse som har fått en del oppmerksomhet i form av anmeldelser (også her på Krabben), er britiske Alice Oswalds Minnesmerke fra 2012, som nå er blitt gjendiktet av Pedro Carmona-Alvarez. Minnesmerke er en unik diktsamling – og ikke bare fordi diktene tar utgangspunkt i et av de første diktene i den vestlige kanon, Homers Iliaden. I Oswalds versjon er det dødsøyeblikkene til originalens krigere som står igjen, mens de klassiske homeriske similene som gjentas som egne, rytmiske partier i diktene, løfter fram naturens ro. Slik fremheves både øyeblikkets intensitet og naturens ro.  langsommere rytme. Døden er ingen endelig avslutning i disse diktene, men et vilkår – soldatene fremstilles ikke som helter, men som mennesker som står midt i naturens sykluser. Med Minnesmerke klarer Oswald å overføre den homeriske klarheten til vår tid, hennes «oversettelse» bevarer originalens malmfulle klang.

Utover disse to samlingene, som jeg vil fremheve positivt, har blant annet småforlaget Slow Fire Press utgitt Alltid klar for ein sump, et utvalg dikt av amerikanske Mary Ruefle, som i 2023 ble presentert på Samlaget med samlingen Fjomp (les dobbeltanmeldelse på Krabben). Ettersom jeg har skrevet forordet til fjorårets antologi, nøyer jeg meg her med å nevne at antologien er et av flere eksempler på en interessant bevegelse: Flere poeter som tidligere har blitt gjendiktet på store forlag, utkommer nå på uavhengige forlag. Det er ikke bare slik at småforlagene utgir flere gjendiktninger; nå «overtar» de også poeter som tidligere har utkommet på Samlaget, Gyldendal og Oktober, for å nevne noen. I 2017 utkom svenske Anna Rydstedts Jeg var et barn, en klassiker innenfor svensk 70-tallspoesi, gjendiktet av Marte Huke på Tiden forlag. I fjor utkom Gjennom nåløyet av Rydstedt, også i Hukes gjendiktning, på det relativt nyetablerte Exiztens forlag, som nylig har startet sin egen poesiserie. Den samme bevegelsen, men fra Samlaget til Exiztens, har også blitt svenske UKON til del, nå aktuell med gjendiktningen Eg er ingen mordar (les anmeldelse på Krabben). Exitenzs nye poesiserie teller allerede hele fem gjendiktninger, hvorav altså tre er poeter tidligere utgitt på andre forlag. Foruten UKON og Rydstedt presenteres franske Alain Bosquet (1919-1998), som i 1988 ble gjendiktet på forlaget Oktober av den franske poesiens kanskje fremste beskytter her til lands, Rune Christiansen. Nå har aforismesamlingen Duggvokteren (orginalutvagen kom i 1990) utkommet i Charlotte Vaillot Knudsens gjendiktning – og dette er en samling egnet til å drepe dine fordommer om fransk poesi! Bosquets «aforismer» er ofte korte, bisarre eksistensielle betraktninger som veksler mellom svart humor og underfundighet. Når Bosquet skriver om å skrive, lyder det ofte absurd («Nok er nok, mitt alfabet! Bli en antilope.») – sjelden har metapoesi vært så morsomt («Diktningen min skal begraves rett i den fellesgraven som er prosa. (…) O mitt dikt, dette smilende villdyret som ved hver stavelse går i strupen på meg!»). Så vidt jeg har kunnet se, har boken ikke fått noen anmeldelser utover Benjamin Yazdans tekst her på Krabben i mai. Synd! Duggvokteren hører nemlig til fjorårets friskeste gjendiktninger. Det man imidlertid kan legge merke til i jakten på omtale, er at boken først var planlagt utgitt på forlaget Oktober i 2021; på Bosquets forfatterside står Duggvokteren oppført under «Utgitt på Oktober», men dersom man klikker på linken kommer man til en side som ikke finnes. Årsaken til dét skal jeg ikke spekulere i her, men at såpass mange poeter har forflyttet seg fra større til mindre forlag, gir meg uansett nye rynker i panna. 

Gjendiktninger ble i liten grad gjenstand for debatt i den litterære offentligheten i 2024, og blir det sjelden uansett hvilket år vi skriver. I Vinduet ble imidlertid den manglende oppmerksomheten omkring landets fribyforfattere tatt opp i en artikkel av Helene Hovden Hareide. Her pekes det på et tydelig paradoks: Fribyforfatterne – som ofte lever i eksil etter forfølgelse i hjemlandet – løftes frem som symboler på ytringsfrihet, men selve litteraturen deres blir i liten grad lest, anmeldt eller diskutert. I Hareides artikkel uttaler redaktøren av Parallell-serien på Aschehoug forlag, Johanne Fronth-Nygren, at det ofte blir «mumla om «tilrettelagt litteratur» så snart fleirspråklegheit er involvert eller forfattaren ikkje er etnisk norsk», og at arbeidet hennes som redaktør for serien gjerne sees på som en slags «veldedighet». Parallell-serien består av tospråklige diktsamlinger av poeter bosatt i Norge, og flere av dem er fribyforfattere. I 2024 utkom norsk-albanske Sadik Qakas Bestemors bok/Libri i gjyshes og afghanske Khaleda Froaghs Måne på flukt fra natta (anmeldt her på Krabben). Disse to samlingene viser den svært store bredden i serien: Mens Qakas dikt har en ungdommelig, hverdagspoetisk stil, og minner mest om diktsamlinger fra Flamme forlag, er Froaghs poesi ladet med tap og motstand, og holdt i en billedmettet tone. Flere gjendiktninger kunne vært nevnt i samme åndedrag, som Elvene renner ut av kartene, et utvalg dikt av kurdiske Ilhan Sami Çomak, som satt fengslet da gjendiktningen utkom (han ble løslatt i november 2024), Hawad-gjendiktningen Skumringspoesi: To langdikt, gjort av Erlend Wichne og Hva sier jeg er fremmed av Fakir Lalan Sain, gjendiktet av Wera Sæther på det nye forlaget Io. Samtlige av disse «beviser» at poesien som kommer utenfra – geografisk, kulturelt eller institusjonelt – ofte har svakere vilkår i offentligheten. Årsakene til dette er sammensatte, og handler nok ikke bare om manglende interesse for «fremmede» uttrykk. Balansen mellom presentasjon og vurdering er et kjent problem i kritikk av oversatt litteratur. Når dagens litteratur- og kritikkoffentlighet i økende grad drives av aktualitet og debatt, sier det seg selv at det ikke primært er slike anmeldelser landets kulturredaktører higer etter. At jeg samler de nevnte poetene i én og samme oppsummering, som om de utgjør et samlet «alternativt felt» som ikke får nok oppmerksomhet, er samtidig både urettferdig og ironisk. Det kan i grunnen føres som enda et bevis på hvor raskt vi faller for fristelsen til å systematisere det som først og fremst bør leses som forskjellig.

 Et knippe andre utgivelser som viser at tradisjonen lever bør også nevnes her: jeg tenker på fjorårets gjendiktninger av store klassikere. Så lenge diktere fra historien gjendiktes på nytt (eller for første gang), finnes det håp! Nye oversettelser og gjendiktninger av klassikere må være et av de fremste tegnene på et levende språkområde. Blant de største dikteriske begivenhetene i 2024 var Thea Selliaas Thorsens gjendiktning av Ovids Metamorfoser. Denne første fullstendige versjonen av verket på norsk har fått flere begeistrede (og lange!) anmeldelser, og ble nylig tildelt Kritikerprisen for beste oversettelse, en utmerkelse som sjelden går til gjendiktninger. Med Sjelen søker sitt eget selskap fikk vi også et nytt bud på Emily Dickinson, ført i pennen av Toto Hølmebakk. Hølmebakks gjendiktning skapte en viss dissens blant kritikerne, med til dels negative anmeldelser her i Krabben ved Espen Grønlie, samt i BLA ved Eirik Røkkum. Uavhengig av hvordan man vurderer kvaliteten, er det et gode at Dickinson får nytt liv på norsk gjennom nye gjendiktninger.

Nevnte Røkkum har selv markert seg som en dristig gjendikter; hans versjon av T.S. Eliots The Waste Land, utgitt som Det øde landet i 2021, fikk en knusende anmeldelse av Gisle Selnes i Vagant og ble ikke innkjøpt av Kulturrådet. At han har gitt seg i kast med en ny klassiker, føles derfor både modig og nødvendig; vi bør vel ikke overlate gamle diktere til døde gjendiktere, eller innbille oss at det holder å lese på originalspråket? I år gir Røkkum oss en utgivelse det neppe er mange som har ventet på, men som nettopp av den grunn er interessevekkende. D.H. Lawrence diktsamling Fugler, beist og blomster fra 1923 var ukjent for meg, og antagelig for mange andre lesere av Lawrences romaner. Diktene beveger seg mellom naturens råskap og undring over livets skjørhet, noe som kler Røkkums gjendiktningsstil godt. Lawrence er utgitt på Exitenz, som i tillegg til de allerede nevnte også har gitt oss Martials Epigrammer. Første bok i 2024 – denne gjendiktningen av den romerske dikterens vågale vidd og snirklete satirer har sågar innbrakt Johann Grip en nominasjon til Bastianprisen. Forlagets nye poesiserie mønstrer altså et spenn fra ironisk (UKON) så vel som inderlig (Anna Rydstedt) svensk samtidspoesi, via modernistisk kuriosa og tilbake til latinsk satire. Slik skiller serien seg fra gjendiktningsserien på Forlaget Oktober, som redigeres av Rune Christiansen og har en nokså tydelig, franskdominert estetisk retning; og fra Poema-serien på Solumbokvennen, som fokuserer på såkalt «verdenspoesi».

Spennet i Exitenz poesiserie er symptomatisk for spennet i fjorårets norske gjendiktninger sett under ett. At et mesterlig referanseverk som Metamorfoser utkommer ved siden av svenske Kristina Lugns skarpe, selvironiske livsvers (som i fjor utkom i gjendiktning på CappelenDamm) og Hawads hardtslående ørkendikt, er fantastisk! Selv om den engelskspråklige sfæren fortsatt dominerer, tyder utgivelsene på at interessen for andre språkområder vokser: samlinger som Hawad og Lalans viser, sammen med Palestina-initiativene, nysgjerrighet på andre poetiske tradisjoner enn den sentral-europeiske. Når jeg i denne teksten har villet rette blikket mot hvor de viktige utgivelsene utkommer, handler det om at dette sjelden blir sagt offentlig. Poesi blir knapt anmeldt, så hvem holder øye med gjendiktningene, som allerede er et marginalt fenomen i den litterære offentligheten? I tillegg konsentrerer anmeldelser seg oftest om hver enkelt utgivelse, uten rom for å diskutere større strukturer. De uavhengige forlagenes bidrag og risikovilje er som tidligere nevnt prisverdig. Under en samtale om gjendiktning på Blekks inspirasjonsseminar i Bergen 3. september, fortalte Erlend Wichne og Arild Vange at de opplevde redaksjonsarbeidet og tilbakemeldingene fra små forlag som bedre og grundigere enn det de erfarte på større forlag. Likevel er det antagelig ingen god nyhet at gjendiktningene beveger seg fra de kjente institusjonene og over i mindre kretsløp. For hva blir det neste? Kan vi stole på at store forlag vil fortsette å utgi nye, norske diktsamlinger, eller vil også disse utgivelsene sakte og umerkelig forskyves til mindre og uavhengige forlag? Ofte har poesien, i likhet med kritikken, blitt erklært både «død» og «i krise». Dette er overdrevent: Poesien lever i mange ulike rom og former, fra Instagram til her på Krabben. Og likevel: Hva vil skje – ikke minst med de økonomiske vilkårene, med støtteordninger og stipender – dersom poesien fullt ut blir en subkultur? På den ene siden er poesi allerede en nisje, et lite fagmiljø og fellesskap av engasjerte lesere. 

Dikt vil nok alltid bli skrevet, uavhengig av økonomiske hensyn. Det som står i fare, er kanskje først og fremst samtalen og rommet rundt poesien? I Olaf Haagensens engasjerte artikkel om poesi i Morgenbladet 31. januar 2025, svarer professor Frode Helmich Pedersen følgende på spørsmål om poesien kan leve «i det stille»: «Hvis poetene bare trykket opp sine egne dikt og sendte bøkene sine i posten til et utvalg lesere, ville det stille livet bli så stille at det ligner døden.» Er gjendiktningene nå på vei ut av de store kretsløpene? Dersom de etablerte norske forlagene begynner å behandle gjendiktninger stemoderlig, er det vanskelig å ikke se det som et skritt på veien mot nettopp et slikt stille liv for poesien – altså kan det være grunn til å rope et varsko.