158. utgåve | 28. august 2025 | BOKMELDING
Fra en jærbu til en annen
Ved å gjenbruke Arne Garborgs prosatekster evner Helge Torvund å framheve Garborgs sans for det hellige i naturen.
AV ESPEN GRØNLIE
DIKT
Helge Torvund
Der hegre stig – glimt av Garborg. Skrifter i sampling
105 s.
Aschehoug, 2025
Ved å gjenbruke Arne Garborgs prosatekster evner Helge Torvund å framheve Garborgs sans for det hellige i naturen.
DIKT
Helge Torvund
Der hegre stig – glimt av Garborg. Skrifter i sampling
105 s.
Aschehoug, 2025
AV ESPEN GRØNLIE
I 2024 kom det ut en underlig bok på Solum Bokvennen. På sett og vis var det snakk om en slags fuglebok, utstyrt med flerfargede illustrasjoner av fugler og med artsnavn og angivelser av slikt som hekkested og lengden på vingespenn. På samme tid var det fullt av viltre tankesprang i denne utgivelsen. Boka var kort sagt et eksempel på det som et sted i den kalles «utanomsanseleg ornitologi». Et annet sted lærer vi at selv om mange tror at hegre er en vanlig fugl, er den i virkeligheten «laga av regn frå ytst til inst». Å lese boka er litt som å sette seg for å se på «Naturmagasinet» med Sverre M. Fjelstad, for bare å finne ut at programposten har blitt overtatt av den surrealistiske regissøren Luis Buñuel.
På bokomslaget står det av boka er av Helge Torvund. Har poesiens tjenestemann blitt fri og vill? Helt sikkert. I hvert fall hvis vi skal dømme etter boka fra i fjor. Man kan ta seg i å undre på om ikke hagesangeren «Torvund» i dette tilfellet var litt som fuglen omtalt i boka, nemlig «ein annan fugl som har teke hagesongaren sin plass».
Med årets bok er Torvund litt mer der vi kjenner ham. Men også Der hegre stig er litt spesiell. Ikke bare har boka en undertittel som forteller oss at vi her finner noen glimt av Arne Garborg, den har i tillegg en undertittel nummer to, som indikerer at Torvund stadig prøver ut en underlig balansegang mellom å skape noe selv og å kopiere det fra andre. Skrifter i sampling, står det, og det er på sett og vis akkurat det denne boka er. Den er Arne Garborgs tekster «samplet», det vil si brukt om igjen, men satt sammen på nye måter.
I forordet kan vi lese at Torvund har «samplet» fra Garborgs romaner, dagbøker og brev. I mange av diktene, forklarer han, har han «endra på ord, ordrekkefølgje, flytta på linjer og gjenteke linjer på ein måte som ein ikkje finn att i originalteksten». I andre har han bare «modernisert språket og sett teksten opp i diktform med linjedeling og andre grep, men utan å endra noko på ordlyden».
I forordet markerer Torvund at han ikke er alene om å forholde seg til dikteriske forgjengere på denne måten. Han henviser til Erlend O. Nødtvedt og Erlend Skjetne, som begge har utgitt diktsamlinger som på ulike måter er inspirerte av Olav Nygards diktning, og som til dels bruker Nygards tekster som råmateriale og forelegg for sine egne.
Nygard bodde i noen perioder hos Arne og Hulda Garborg på Labråten i Asker. I diktet kalt «Olav Nygard» sampler Torvund noen utsagn Garborg kom med om den 33 år yngre poeten fra Modalen. Diktet har en effektiv bruk av gjentakelse av disse tre linjene:
Nygard grev grøfter
og gjer hagearbeid
for naboane våre.
Det praktiske manuelle arbeidet talte til Garborg. For mer og mer følte dikteren fra Jæren seg fjern fra sin fortid som «student», «bladmann» og «bokmann». Desillusjonert over det norske folk observerte han at «Ivar Aasen kom for seint». At «heimekjensla er daud». At «her er ’kje noko norsk folk / Bare nokre restar». Men i egen naturerfaring fant Garborg likevel noe meningsfullt. På en vårdag med «strålande sol mot tinande snø» kjenner han at alle store ting blir små: «Nasjonale, sosiale / menneskelege, historiske spørsmål.» Å oppleve naturen er å oppleve en frihet du blir nektet i det sosiale.
Noen av diktene, som det lange «Skitur», som går over sju sider i Torvunds bok, lar seg lese som en ganske enkel historie om en gang Garborg gikk på ski etter mat til seg og kona. Spørsmålet blir om ikke Torvund her lar teksten stå litt for tett på Garborgs egen beretning. Hva tilfører egentlig poetiseringen til Garborgs prosa, som er poetisk og virkningsfull i seg selv?
Slike spørsmål kan man stille til flere av diktene i Torvunds bok. Andre ganger løftes gjennomgangsmotiver hos Garborg fram og blir tydeligere gjennom Torvunds «kurator»-grep. Ikke minst har det å gjøre med naturmotivene. Med Garborgs beskrivelser av egne erfaringer av vill natur.
Et eksempel kan være diktet «Torvmyr. Heime», der Arne Garborg i første person entall forteller om å vandre rundt i sin barndoms verden. På et tidspunkt går han opp på Garborg-åsen. Torvunds dikt slutter med disse linjene:
Då eg steig opp der i dag
var det som om eg skulle inn
i eit gamalt tempel
Her aleine i denne verda var eg heime
Her fungerer grepet med å la Garborgs prosatekster blir «satt opp som dikt», altså med ujevn høyremarg. Fordi det oppfordrer leseren til å dvele ved hvert ord. Likevel tar jeg meg i å lure på hvorfor Torvund har valgt å holde på prosafortellingens typiske fortidsform. Ville ikke dette diktet vært enda tydeligere i poetisk presens?
Uansett, Garborgs omtale av åsen i sitt hjemlige rike som et «tempel» sier noe om hans blikk på omgivelsene. Kan hende er holdningen ikke best betegnet som «naturromantikk», men snarere som en form for «naturreligiøsitet»?
Som når Garborg sier at «snølyse fjell er kvite Gudekunstverk / meisla for ævetid». Eller når han sier at «naturfreden» på Labråten får ham til helt å glemme «manneheimen / med sin strid og sitt ståk» og i stedet bli som «ein Adam i Paradis». Eller når han ser «Jæren i sommarbunad» og tenker at det er «så vakkert at eg vert religiøs».
I et dikt gjengir Torvund en passasje der Garborg forteller om å ha sett en utstilling av Harriet Backer. Da kommer Garborg med den påfallende påpekningen av at han som «ukunnig» nyter maleriene
mest som det
var liv og natur eg såg,
utan tvil eller spørsmål.
Garborgs hyllest dreier seg ikke om at kunstneren tar for seg natur eller forsøker å skape noe «naturlig». Det dreier seg om hans eget blikk på verden rundt: på å tenke på all erfaring som var det en form for naturerfaring.
Et sted i Torvunds bok kommenterer Garborg oppgitt fordommene til trangsynte folk – de som hevder at vi allerede vet alt det er å vite:
Dei vil ha oss til å tru at
det ikkje er meir mellom himmel og jord
enn eit par kampesteinar.
Mot dette åndløse synet på verden stiller Garborg – og dermed også Torvund – et mer åpent, søkende og udogmatisk et.
Poenget blir kanskje aller tydeligst i diktet kalt «Domkyrkja», der Torvund har gjort gode grep med originalteksten. Diktet åpner med disse ordene:
Eg stansar utanfor korveggen.
Då vaknar noko i meg.
Eg trur eg bad ei bøn.
Ei makt me ikkje lenger skjønar
finst i slike bygg.
Videre i diktet minnes Garborg hvordan kirkerommet var tidligere:
Her var gull, glans og glede
med himmelblå og blodraude fargar,
med fuglar, skip, hjul og andlet.
Rare lysande bilete av mystikk
og openbaring.
Men, heter det: «Nå er det ‘restaurert’ bort på protestantisk vis.» Lutherdommen er «kald og framand for meg», tar Garborg seg i å tenke. Her begynner altså diktet å dreie seg om kirkehistorie, og da ikke om den historiske reformasjonen på 1500-tallet, men om utviklingen på andre halvdel av 1800-tallet, da indremisjonen gikk inn for å omvende folk til det mange nordmenn i dag vil forbinde med pietistisk kristendom, så som fordømmende holdninger til folkedans og folkesang og alkohol og bar hud og terningspill og kortspill og kaffe. Mot dette sto den mer tradisjonelle, mindre invaderende troen, som i større grad appellerte til det sanselige i oss. Som dreide seg om menneskelig undring og religiøs åpenbaring. Om å la seg eksponere for det hellige. Om ærbødighet i møte med det vi ikke vet så mye om.
Ute av kirkerommet, i en liten park, spenner Arne Garborg sanseapparatet. Han ser «solglitteret frå Breiavatnet». Han hører «fuglekvitringa frå trea». Og han konkluderer med at han her er «meir i kyrkja / enn eg var inne».
Det er denne siden ved Arne Garborg som boka til Helge Torvund virkelig får fram: den naturreligiøse. Og det er her Der hegre stig – glimt av Garborg fungerer best. For det er her vi får et glimt av Garborg som framtrer like levende nå som da.
Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.
