TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

135. utgåve     |    23. januar 2025    |     BOKMELDING

Et lite, veldig sakrament

Gaia uhyre av Andreas Vermehren Holm stiller den poetiske utsigelsen, tømt for målrettede intensjoner, til sansenær disposisjon. Slik går diktene slumpen og tilfeldighetene i møte, for å kunne å nærme seg alt som kan oppstå når man forsøker å gi avkall på makten over omstendighetene.

AV BENJAMIN YAZDAN

DIKT

Andreas Vermehren Holm
Gaia uhyre. Nye dikt
Gjendiktning fra dansk ved Jørn H. Sværen
119 sider
Kolon, 2024

LYTT TIL BOKMELDINGA

Gaia uhyre av Andreas Vermehren Holm stiller den poetiske utsigelsen, tømt for målrettede intensjoner, til sansenær disposisjon. Slik går diktene slumpen og tilfeldighetene i møte, for å kunne å nærme seg alt som kan oppstå når man forsøker å gi avkall på makten over omstendighetene.

DIKT

Andreas Vermehren Holm
Gaia uhyre. Nye dikt
Gjendiktning fra dansk ved Jørn H. Sværen
119 sider
Kolon, 2024

AV BENJAMIN YAZDAN

Når vi leser Jørn H. Sværens gjendiktning av Andreas Vermehren Holms Gaia uhyre – hans nittende bokutgivelse – er det som overførte bruddstykker av et ganske annet, langt mer omfattende tobindsverk med samme navn. Det opprinnelige uhyret består av faksimiler av 576 palimpsester, utgitt på København-forlaget Tredje september: eldre boksider Vermehren Holm har strøket over, skravert og skrapt i, som en form for objet trouvé-poesi, funnen poesi. Nærmere bestemt det man kaller blackout-poesi: tidligere prosa- eller diktverk hvor brorparten av ordene har blitt strøket over og utslettet, for slik å la nye poetiske kombinasjoner komme til syne. Denne versjonen, som kom ut på Kolon forlag denne høsten, består altså av transkripsjonene av de gjenværende ordene, satt sammen på nytt som dikt i ti fortettede sykluser.

Samlingens uortodokse tilblivelseshistorie forteller mye om hva Gaia uhyre handler om, og hva den gjør som poesi: et nitid arbeid med språkets materialitet, en sjelden omsorg for prosessen og det foranderlige – og ikke minst en nødvendig bastardisering av det autonome verket i en tid hvor spørsmål om opphav, genialitet og eiendom ikke lenger kan løsrives fra det pågående, altomfattende drapet på den indre og den ytre naturen. Det er også snakk om en særartet form for poetisk dialogisme med Sværen – en av våre mest betydningsfulle skandinaviske poeter og gjendiktere i sin egen rett, som tidligere har gjendiktet to samlinger av, og selv blitt gjendiktet av Vermehren Holm. Klangen som fremtrer i de gjenværende fragmentene, tilhører en kontinuerlig poetisk henvendelse – en uendeliggjøring av det strenge, tørt sanselige billedspråket. Palimpsesten som nedbrutt restmaterie – og som uendelighet. «Ordrik» eller «asketisk»? Ganske raskt blir enhver slik kategorisering meningsløs.

Det kommer an på «å / beskytte // begynnelsen», og på å hegne om en annerledes skapelsesberetning, en ubestemmelig opphavelighetsmyte som ennå ikke har blitt pervertert av menneskelig grådighet og herskertrang. Samtidig kan disse to versene leses som en poetologisk tildragelse: en skjør selvbeskrivelse av hva disse diktene forsøker å gjøre med sitt gitte materiale, og i bred forstand med omverden. Walter Benjamins aforisme om at «verket er konsepsjonens dødsmaske» (Enveiskjørt gate, 1928), klinger med. Vermehren Holms poesi forplikter seg på å ivareta en fornemmelse av noe som ennå ikke har blitt sluttført, en underjordisk spore hinsides det poetiske språket slik det presenterer seg i sin nåværende form. Det ferdige verket er nettopp en beskyttelse av sin egen begynnelse – en tilfredsstillende komposisjon, men også full av påminnelser om prosessen og tilblivelsen. I teorien høres dette kanskje ut som senmodernistisk drøvtygging, hvor man tilber potensialitet på uferdighetens alter, og er godt fornøyd med alle ansatsene? Utrolig nok klarer Gaia uhyre å ikke bare stadfeste, men tidvis også virkeliggjøre det milde begjæret etter et ufullført og uforløst poetisk sanseapparat. Ett som stiller seg i det Rainer Maria Rilke kalte det åpne – et ubegrenset, uendelig domene det egentlig bare er dyret som har tilgang på:

«den gjensidige
gjennomtrengningen

som
forvandlet
bevisstheten

å
bøye
seg mot hverandre
komme
innefra
inn i hjertet i søvne
omforme
menneskers vilje
skjenke
oss fortsettelse
begynnelse»

Denne fornektelsen av etablerte skiller mellom innside og utside, den ene og de mange, resulterer i perforerte dikt som yter motstand til forestillingen om et ubøyelig, selvrådende menneskesubjekt. Samtidig påminnes jeg de semantiske revnene i Mallarmés disharmoniske, istykkerslåtte sorgskrift For en grav til Anatole (1961). Det handler ikke om poesiens utilstrekkelighet og sorgens uutsigelighet hos Vermehren Holm, dens paradoksale ikke-språk – selv om samlingen så avgjort også er en refleksjon over hvilke former for skrift som i det hele tatt evner å betegne et altomfattende naturtap – men han deler innsikten som lyser opp av Mallarmés posthume samling: Et arbeid med erkjennelsen må alltid ta form av et helt grunnleggende arbeid med språkets minste bestanddeler, og med selve betingelsene for språk overhodet. I Gaia uhyre vil det si å kunne stille den poetiske utsigelsen til sansenær disposisjon, tømt for målrettede intensjoner – for slik å gå slumpen og tilfeldighetene i møte, og for kunne å nærme seg alt som kan oppstå når man forsøker å gi avkall på makten over omstendighetene.

Dette er ingen aleatorisk poesi. Det er ikke terningkastet som avdekker strofenes innbyrdes verdensmøter. Men det er en poesi som henvender seg til det ukjennelige, og som har henvendelsen som selve sitt prinsipp. I Passasjeverket (1928–1940) skriver nettopp Benjamin om en annerledes overlevering av fortidens kulturgoder, en tradering av historisk erkjennelse som ikke tilhører seierherrene, som oppstår i flyktige glimt, i oppsamlingen av et vell av stemmefragmenter. Vermehren Holms dialogiske konstellasjoner er til sammen en mengde samtaler som ikke nødvendigvis avføder håndgripelige «alternativer», men som kan «falle / inn / i / virkeligheten» med sine skisser og utkast til en annen form for historieskriving. Det handler om å skape små berøringsmomenter i en kontinuerlig forskyvning av persepsjonen. Og om å lage gliper i den antropologiske bevissthetens innbilte allmakt over sine omgivelser:

«i kontakt

‘fremmede’
bestående av
hverandre
ved interaksjon
bindingsmuligheter

for-
greininger
som
danner
kjeder
vev
en åpen
bunn»

Men selv ustrakt sitering yter ikke rettferdighet til diktenes rekalibrering av tid, minne, historie, for dette er noe som oppstår i oppsamlingen av de spredte ordene, i et lyrisk-billedlig kraftsentrum som stadig trekker seg unna, grupperer seg på nytt og gir seg til kjenne som små, avlesbare tegn etter en fallen verden. Hver av de ti syklusene innledes med ett eller flere mottoer, halvferdige utsagn fra så forskjellige stemmer som Anne Carson, Ludwig Wittgenstein, Ursula K. Le Guin og Peter Waterhouse. Heldigvis handler det aldri om å påberope seg autoritetene som garantister for poetisk flerstemmighet, men om å la signaturene og tankegodset de innvarsler klinge med i det lyriske diktets porøse sensorium. De korte sentensene – som Waterhouses nydelige «grålysningen var også en språklysning» – befinner seg ikke på et annet nivå, liksom eleverte, men griper inn i og er av samme materie som de nedskrapte ordene. Et slikt arbeid handler ikke bare om å mane frem en annen kanon – jeg kan både sympatisere med misjonen og med selve utvalget – men om å dyrke frem andre måter å konstituere kommende åndsfellesskap på. Jacques Derridas utsagn om at «et monster er et levende vesen som ennå ikke er blitt gjenkjent», som innleder syklusen kalt «Forvrengningenes bok», kaller inn til en fantasirik messe.

Diktene spriker i alle retninger, men man kan også avlese en malende, fortellende bevegelse her, som et yrende, kaotisk og rastløst Brueghel-maleri for antropocen, med sitt ras av ord, atomiske fraser, egennavn, koordinater for både tvang og frislipp i møte med naturen. Slik påkaller diktene både en akselerasjon av lesehandlingen, og et radikalt sakket tempo. De tilkjennegir en annen form for poetisk materialitet, som ikke sier seg tilfreds med å mane til nennsom oppmerksomhet – de utsier små bønner om å ikke ødsle med språket, men frykter heller ikke å ta språket i fri – friere – bruk.

I en slik form for radikalt ikke-dualistisk (eller ikke-dialektisk) poesi, er heller ikke den implisitte fortellingen om sviket mot menneskets naturtilhørighet, og de fragmentariske nedslagene, hverandres motsetninger eller kontrapunkter. For en leser som nærmest er opplært til å oppdage formale bruddflater, gnisninger og antagonismer mellom helheten og detaljene, skaper dette en svimlende virkning. Hos Vermehren Holm finnes det ingen motsetning mellom den store kosmologien og det lille enkelteksemplaret. Det kosmologiske utsynet er allerede en bevegelig, mangehodet størrelse – en veldig oppkomst av ulikeartet mytestoff – som ikke desto mindre er uferdig, i prosess, på vei et sted. «verdensvevet», som det heter, som en blivende størrelse. Og fragmentet, den enkelte puslespillbiten, er alltid nedfelt i ustø forbindelseslinjer – den er kommende, henvendt, underveis.

På denne måten oppløses antinomiene mellom helheten og delen i en egenartet, lyrisk holisme. Den beror på et mylder av mer eller mindre teologiske tankemodeller – kristen mystikk, eskatologiske forestillingsverdener, simoneweilsk oppmerksomhet – som man kunne kalle for esoterisk synkretisme. Eller simpelthen dikterisk anarki.

Den anti-hierarkiske poetikken utkrystalliseres i utsigelsen om at «vi / er // fortidens mennesker // denne skapelsesberetningen». Her står kentaurer, troll, vetter, skoghelligdommer og jotner side om side med liturgier, med kjetterske syndefallsallegorier og med kirken som den radikalt universelle foreningen av troende – som en identitets- og enhetsoverskridende innstiftelse av et fellesskap som fortsatt er kommende, urealisert. Sammensmeltningen bryter ned lineær, fremadskridende klokketid, uten at diktene av den grunn svermer for det som etter hvert har blitt forslitte klisjéer om «det lyriske diktets utvidede presens» (og så videre, og så videre).

Og hvorvidt Vermehren Holm slutter seg til den ene eller den andre leiren av økologisk årvåken poesi, ja, det fremstår uhyre lite interessant å skulle fastslå i møte med disse diktene. De er heller bærere av det Theodor Adorno kalte kunstens nødvendige mislykkethet: at kunstverkene må undergrave seg selv og gå sin egen undergang i møte, implodere og slå sprekker, innrømme sin egen mistrøstighet for ikke å gjøre krav på en transcendens som uansett ikke kan finnes i verden her og nå, men som kunsten likevel kan antyde og favne om som en liten kime, en rest.

Jeg har lenge hatt stor sans for Vermehren Holms uortodokse måter å forbinde åndshistoriske kretsløp med naturfilosofiske og naturlyriske impulser på, også utenfor egen poesi. Som medredaktør for det nå nedlagte Ny Jord – tidsskrift for naturkritik (2014–2020) har han lenge befattet seg med ekspansjoner av tanken som samtidig besinner seg på å ikke kolonisere tidligere tiders tenkning og skrift. Automatisert økologisk tenkning er gjerne innstilt på å oppdage og erobre historiske dokumenter, som om fortidens litteratur bare var forstadiet til en oppdatert læresetning om klimakrisen, som også betyr at fortiden i det endelige fremtrer som et meningsfattig museum, en opphopning av antikverte artefakter man kan gjøre seg til herre over og bemektige seg. Utarmingen av natur forutsetter et syn på naturen som en uuttømmelig ressursbank, som en beholder for merverdi, og hvis man vil denne nihilismen til livs, må også litteraturhistorien skrives frem uten nåtidens hybris. Ny Jord, hvor Sapfo, D. H. Lawrence, Sloterdijk og Jelinek var like opplagte samtalepartnere i håpet om andre anskuelser som Thoreau, Robert Smithson eller Mei-mei Berssenbrugge, dannet tvert imot en slags ulydige biotoper – et forbilledlig samrøre av åndshistoriske forgreininger, fritt for belærende kuratering eller didaktiske formaninger.

Også énmannsforlaget Virkelig, som etter hvert har fått en katalog av sjeldent format – Jäderlund, Waterhouse, Woolf, Ekelöf, Joseph Roth, von Hofmannstahl, Hölderlin, Weil – er et prov på at det stadig går an å utrette noe utenfor den profittorienterte litteraturindustrien. Uten at han av den grunn blir relansert som økoprofet i spiselig innpakning, er det nettopp i en slik gruppering at Peter Handkes nådige sansevandringer kan blusse opp som en forsiktig manual for hvordan det også går an å betrakte verden.

Det den kritiske teorien i sin tid kalte Naturbeherrschung – menneskets beherskelse av den ytre naturen – er intimt forbundet med fortrengningen av menneskets egen indre natur, fornektelsen av vår naturbundethet, og ikke minst fraskrivelsen av objektet: alt som ikke lar seg inndra i vante og opplagte forståelsesformer og skjemaer for lesing, skrift og erfaring. Herredømmet over naturen er ikke bare et spørsmål om svinnende artsmangfold eller nyliberalismens produksjonsforhold, men om å avvise andre livsformer og vende ryggen til de uventede, ikke-planlagte møtene mellom subjektet og objektet: sekundene hvor den ene lekker inn i den andre og forkludrer bildet av mennesket som selvbårent og enestående. Naturens gåtefulle språk er kunstens stumme tale; kunstens gåtekarakter er påminnelsen om den fortrengte naturskjønnheten. Men for at denne innsikten ikke bare skal lede til en påvisning av erkjennelsesmessige blindgater – til protokollsetninger om at den ytre naturens mystikk er noe vi aldri kan forstå – må den aktualiseres, vris og vendes på, bearbeides og fordreies. Derfor må Andreas Vermehren Holm takkes for sitt lille, veldige sakrament Gaia uhyre.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er ph.d. i nordisk litteratur, litteratur- og filmkritiker og fagredaktør for bokserien Existenz Film (seneste utgivelse: Gilles Deleuze, Film 1: Bevegelse-bildet). P.t. førstelektor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO.

ABONNER PÅ KRABBENS NYHEITSBREV

Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke. 

ABONNER PÅ KRABBENS NYHEITSBREV

Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke.