TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

206. utgåve     |   22. oktober 2026    |     BOKMELDING

Søk

«En mus som brakk nakken i en felle la vi spesielt merke til»

Samlingen kaller ikke først og fremst på en litteraturanmeldelse. Kanskje ville heller en langsom meditasjon kunnet svare på denne tekstsamlingen?

AV INGRID NIELSEN

DIKT

Lennart Sjögren

Regnbuen

Gjendiktet av Casper André Lugg

58 s.

Bonnier norsk forlag

LYTT TIL BOKMELDINGA

Samlingen kaller ikke først og fremst på en litteraturanmeldelse. Kanskje ville heller en langsom meditasjon kunnet svare på denne tekstsamlingen?

DIKT

Lennart Sjögren

Regnbuen

Gjendiktet av Casper André Lugg

58 s.

Bonnier norsk forlag

AV INGRID NIELSEN

I

«All shall be well, and all shall be well, and all manner of thing shall be well», fortalte Herren til den engelske mystikeren Julian av Norwich (ca.1343-ca.1423). Julian fikk en rekke visjoner da hun som trettiåring var svært syk; hun selv og alle rundt henne var sikker på at hun kom til å dø. Men hun ble frisk, og tyve år etter åpenbaringene skrev hun dem ned, i to versjoner, en lang og en kort, i det som skulle bli det første bevarte verket på engelsk skrevet av en kvinne, Revelations of Divine Love. I det mørkeste, var det altså dette hun fikk høre, et slags umulig håp om noe nesten utenfor den menneskelige tanken: at alt skal bli godt.

 

II

Diktene i Regnbuen (orig. Regnbågen, Albert Bonniers förlag, 2024) av den svenske maleren og dikteren Lennart Sjögren (f. 1930) kan minne om visjoner, eller er det faktisk nettopp det de er? Samlingen kaller iallfall ikke først og fremst på en litteraturanmeldelse, tenker jeg i de ukene jeg bærer med meg den smale boken. Det slår meg at det helt fiolette omslaget holder frem det som er denne samlingens bud, nemlig forberedelse til noe større, kommende. Kanskje ville heller en langsom meditasjon kunnet svare på denne tekstsamlingen?

Ja, burde man ikke levd med denne diktsamlingen over lang tid, og gitt seg hen, om så bare en minimumstro var mulig, og sett seg om, i eller gjennom diktene?

I en lengre samtale i Morgenbladet mellom Sjögren og hans norske gjendikter Casper André Lugg (24. april 2026), kommer det frem at samlingen har blitt til over lang tid, siden 1970-tallet. Det sier kanskje noe om den indre nødvendigheten i diktene. At de nå fins på norsk, i det jeg oppfatter som en svært sober og lydhør gjendiktning, kjennes også på en underlig måte nødvendig, og dét etter bare noen ukers lesning. Men mer tid skal komme, for bevegelsen i Regnbuen er storslått, nærmest bokstavelig talt, idet samlingens kollektive «vi» føres opp på en regnbue, som også leder ut over den personlige avgrensningen, i en pågående utveksling og omskapelse:

Ensomme var vi da vi så regnbuen

i det ensomme var regnbuen hos oss

den nærmet seg stadig

og tok opp i seg

de som var helt nære og de som kom

fra horisontene

og ingen av oss var ensomme lenger

 

Vi lånte hverandres øyne

og synet vårt vokste, vi tok inn verden

vi så de som gikk over regnbuen

vi var der selv

vi var blant dem som reiste

 

Vi var mennesker, vi var dyr

og alle de andre skapningene uten gitte navn

vi ble forvandlet til trær

kronene vokste gjennom hverandre

det kjentes som vi forsvant i en dyp varme

vi forlot trærne

og nok en gang bar vi et annet navn

 

[…] (s. 10)

Vi-et synes å ta form, endre og tre ut av form, i pågående omdannelser, der verken navn, vesen eller fremtreden forblir. Omdannelsene kan tilsynelatende minne om Ovids Metamorfoser, men her er det tydelig at vi-et forvandles for å kunne se videre og mer, for å få større innsikt, nærmest i noe absolutt. Underveis dit, faller alt som hindrer innsikt, nemlig navn, identitet og jeg-følelse, og også kropp og perspektiv, altså entallets væremåte: «Blendende steg vi fram / […] // Nakne uten navns forkledning / til slutt også / uten kropps forkledning» (s. 15) En lignende avpersonaliserende bevegelse kan vi finne hos den tyske middelaldermystikeren Mester Eckhart (ca. 1260-1327), som skriver at det først er det nakne mennesket, altså mennesket som har tømt sjelen for sitt eget, ja, for egoet, som kan nærme seg forening med Gud: «[…] jo mer fullkommen, naken og fattig sjelen er, […], desto renere fatter den Gud, desto mer blir den forent med Gud, og desto mer skuer den inn i Gud, […].»

Likevel, vi treffer ikke Regnbuen ved å påpeke slektskap med mystiske og visjonære tradisjoner. Selv om den mystiske tradisjonens tekster er rike på særegne former for billeddannelser, som fremstår både som frie og særegne i forhold til de religiøse tradisjonene de har blitt til innenfor, er vi der aldri i tvil om hvem Herren er. Kort sagt er konfesjonen tydelig, også fordi kirken som institusjon var den rammen mystikernes erfaringer og tekster ble forstått innenfor. Noen alternativ fortolkning av mystikernes visjoner var – sosialt, juridisk, intellektuelt – umulig. Annerledes i Regnbuen: Hvilken autoritet og kraft som dirigerer det hele, og som leder vi-et til innsikt, får vi ikke vite noe om. Ofte er det vinden som fører vi-et videre (her er vinden altså ikke tomhetens metafor, som i Bibelens Forkynneren; den gir snarere retning, vei og fart videre). Og de underligste veier gir seg underveis, for videre ferd og gradvis større innsikt. I ett dikt blir for eksempel en «diger / utspent halefinne» til «regnbuens nedre del», og denne «ble en trapp for oss». Men selv om vei og retning gis, møter vi-et ingen åndelig autoritet (som for eksempel Draumkvedets Olav Åsteson får i Sankte Såle-Mikkjel), og vi-et har heller ingen innsiktsfull ledsager (slik Vergil for eksempel er en av Dantes ledsagere gjennom rikene i Den guddommelige komedie). Kort sagt: Den form for visjonen vi møter i Regnbuen er ikke konfesjonell, og slik sett kanskje i slekt med – selv om også veldig ulik – Gunnar Ekelöfs Dīwāntrilogi fra slutten av 1960-tallet.

 

III

I Regnbuen synes vi-et å komme til innsikt, simpelthen gjennom det å få se (og noen ganger høre). Og sansningen når ut over det kun sansbare. Her kan abstrakter sanses som konkreter («Vi møtte sorgen / men den var ikke lenger sorg»), og ikke minst: her kan også det ukjente og uskjedde ses:

Et speil ble stilt foran oss

i det så vi verden

den kjente og den ukjente

vi så det vi hadde vent oss til å se

og det vi aldri før hadde sett

vi så det som hadde vært og det som skulle komme

vi så det sammenføyd i samme linse

 

[…] (s. 38)

Hva er det så vi-et får innsikt i? Ganske tidlig får vi-et møte verdenshønen, som forteller om alle gangene hodet hennes ble hogget av og strupen likevel kaklet videre:

Vi hørte verdenshøna kakle

plutselig stod hun der i sin raslende fjærdrakt

vinden slet i henne, boret seg inn

løste opp, forsterket

klukkingen som gikk over i et skratt

fór ut over hele den kjente og ukjente verden

 

Hun så på oss alle

 

Her er jeg

på tross av at dere så mange ganger har hugget hodet av meg

iblant hogg dere for langt opp på halsen

og strupen fortsatte å kakle

en stund i vinternatten

 

[…] (s. 13)

Vi-et får se og høre verdenshønen, som «så på oss alle»: Her er det hønen som har perspektivet, og som forteller, så å si over dødens grense. Hønen må sies å være en lite påaktet fugl i lyrikken, som ofte har foretrukket fugler med sterk metapoetisk symbolkraft, som nattergalen, uglen og svarttrosten. Men her får den altså endelig komme til orde, den hverdagslige og tamme hønen, der kaklingen for en gangs skyld ikke blir ensbetydende med meningstom støy, men blir bærer av hønens lidelse. Nå er ikke Regnbuen en dyreaksjonistisk samling dikt, men vi-et får inngående innsikt i dyrs lidelse i flere av diktene, og da den form for lidelse som vi som mennesker forårsaker (men er blinde for som lidelse): grisen som offer for boltepistolen, fluen for fluepapiret og musen for musefellen. Underlig er det, men her får dyrene ikke bare tre frem med sin lidelse, her blir de livene som menneskene pinte og ødela, gjenopprettet:

Og vi så svinets ansikt

med hullet fra boltepistolen i pannen

 

Jeg er det nye svinet sa det

jeg som nettopp var død

 

Og det trakk munnvikene bakover

og vendte trynet mot oss med det milde smilet

som bare svinet makter

 

[…]

 

Jeg er den som roter og vender

jeg holder jorden levende

jeg er renere enn dere

men dere så på meg

som gjørmens vesen,

dere skåldet meg, dere skrapte og flådde meg

for at jeg skulle ligne dere

 

[…]

skuddhullet ble gradvis borte

øynene fortsatte å glimte under snøen

(s. 40-41)

Det drepte svinet – her åpenbart offer for menneskelig mangel på empati, kanskje også for den vestlige historiens forsøk på å skille menneske fra dyr, som den italienske filosofen Giorgio Agamben skriver om i Det åpne. Dyr og menneske – får her sitt griseliv tilbake. Og mer: Vi-et får innsikt i svinets svinaktighet, så å si; vi-et får se hva svinet i sannhet er: «Jeg er den som roter og vender / jeg holder jorden levende». Hva vi-et her får høre og se, minner om hva den franske filosofen Simone Weil kaller for et rettferdig blikk, når man ser på den lidende og spør hva går du gjennom? Sann rettferdighet oppnås ikke gjennom viljestyrke eller aktiv makt, men ved å holde tanken åpen, tom og tilgjengelig, skriver Weil. Nå skriver ikke Weil om et rettferdig blikk på dyr, men det sårbare livets annethet, som er så viktig for Weil, er tydelig i diktene. Som det heter i det siterte diktet: Grisen er en annen enn den vi har sett den som, nemlig som «gjørmens vesen». Vi-ets rettferdige og oppmerksomme blikk ser lidelsen og det nye livet, nærmest i ett. Slik får også den mest unnselige – en mus – tre frem i sitt skjønne, nye liv:

En mus

som brakk nakken i en felle

la vi spesielt merke til

der den alene i en sprekk vasket sin ny pels

 

[…] (s. 19)

Gjennom hele samlingen blir vi-et vist hva de får se; synet gis utenfor dem selv. Og overfor de livene vi-et får se, kan vi-et ikke makte, verken i språk eller tanke. Når «de ufødte» –  en annen form for sårbart liv – «bryter fram og fyller himmelhvelvet», synes vi-et bare å kunne være i deres nærhet, uten å kunne gjøre dem like sitt eget:

[…]

 

Vi så dem

vi hørte dem, vi smakte nærheten deres

men ingen av oss kunne beskrive dem

 

Vi sammenlignet dem med dyr, med planeter, med bølgeskummet

med det som bøyer seg i vinden over og under vann

vi sammenlignet dem med alt vi kjente

men de lignet ikke det vi kjente

 

De bar livet i ansiktene sine

og livet var større enn det vi kjente

 

[…] (s. 46)

Også mennesker får gjenopprettet sine liv – den som tok sitt eget liv, den som ble henrettet – og dét sammen med dyrene, slik at det fremfor alt er gjenskapelsen av liv som får tre frem:

Når den som skjøt seg

stryker såret bort fra tinningen

når den hengte retter på

den utstrakte halsen

når harens bakbein som ble skutt av i flukten

får senene tilbake

og fluene frigjør seg fra sin pinefulle død

på fluefangeren

 

Alle løftet de hodet fritt

det var en glemsel bortenfor glemselen

de var omskapte kunne man si

morderen gikk ved den myrdede

 

Alt var en opprettelse

utenfor tiden

 

[…] (s. 17)

IV

Så sannes Norwichs ord om at «all shall be well» også her? I så fall: ikke som en enfoldig paradisdrøm. Her går, leser vi, morderen ved den myrdede. Det utfordrer tanken: Den myrdede er gjenskapt, men mordet er ikke ugjort. Og stadig minner diktene oss om at den form for liv som her (gjen-)skapes, ikke bare er utenfor tidens kronologiske orden, men også utenfor språkets orden. Når det i ett dikt heter at «[v]i så dem alle her / og vi så dem ikke», utjevnes den logiske motsetningen, og spørsmålet om hva det vil si å se og ikke se, åpnes. Fins det ulike måter å se på, og kan man se, og likevel være blind? Igjen og igjen dannes lignende paradokser. I ett dikt ser vi-et en «flamme / mindre enn et gisp» som kommer nærmere, for så å forsvinne, «til den ga seg til kjenne / i forsvinningen» (s. 27); i et annet får vi-et, i «Intets land», 

[…] se en grønn rad av trær som drikker vann

men vann fantes ikke der

vår forestilling om trærne fantes ikke der

likevel visste vi at Intet blomstret der

 

[…] (s. 30).

Bildene synes å strekke seg mot noe utenkelig, for vi-et, men kanskje også for den som leser, og forsøker å følge diktene. Kanskje kan språket bare strekke seg mot dette utenkelige? Men hvorfor skulle tanken strekkes dit, egentlig? Kanskje fordi dette er dikt som nettopp foregir et absolutt blikk, og forsøker å åpne seg – i sin egen språklige og poetiske rørsle – for at det fins noe utenfor vår eget, at vi står i et forhold til en utside?

 

V

I Draumkvedet våkner Olav Åsteson fra søvnen, og vender tilbake til kirketrappen, så han kan fortelle om hva han har fått se. Heller ikke i Regnbuen varer visjonen. Vi-et vender ikke helt tilbake til oss, men i det siste diktet er vi-et på vei «nedover», som også innebærer en omdannelse, fra et kollektivt, sammenblandet «vi» til avgrensede eksistenser:

[…]

 

Vi ble dratt mot og slitt fra hverandre

det drømmens lys hadde gitt oss ble stadig mer uklart

det gamle øyet søkte oss på nytt

tiden kom tilbake

gikk ved siden av oss og igjen ga den oss nøklene sine

 

[…] (s. 57)

Forskjellene vender tilbake, i tid, rom og kausalitet, også i løgnene, krigene og sulten: «Jorden tok oss tilbake». Likevel, vi-et ser ut til å beholde en rest av sitt andre syn:  

[…]

Vikene med de tause øynene sine

og solen

som igjen bar fram

den nye dagen

Vi kjente vinden øke på

Og det var natten etter den siste natten

og det var morgenen før den første morgenen

 

[…] (s. 58)

Kanskje er det i et slikt tvisyn at stor diktning blir til: i språket vi har, men også i minnet om noe annet?

 

V                                                                                                                                       

I Revelations of Divine Love skriver Julian av Norwich om da Herren viser henne «a little thing, the quantity of an hazel-nut, in the palm of my hand». Hun forstår ikke hvilken «ting» dette er, så den har ikke et navn for henne, men hun kan se størrelsen og formen, at den er «round as a ball».  Hun undrer seg, forståelig nok, og får svaret, «gently»: «’it is all that is made’. Julian kan altså få se alt som er skapt, i ett blikk, men det er – og må vel være? – uten navn. Det er også et slags «alt» – bortenfor kategoriene, bortenfor motsetningene – som trer frem i Lennart Sjögrens Regnbuen. Så kunne vel noen komme på å spørre, er ikke dette en flukt? Hva trenger vi med «alt» når verden brenner, så å si skog for skog? Tja, mon det. I det siste fragmentet i Minima Moralia, skriver Theodor W. Adorno: «Den eneste filosofien som ansikt til ansikt med fortvilelsen fortsatt lar seg forsvare, ville være forsøket på å betrakte alle ting slik de fortoner seg fra forløsningens standpunkt.» Kanskje er det nettopp et slikt forsøk som er «realistisk», ved at det – rettferdig – også holder frem skadeverkets omfang?

INGRID NIELSEN (f. 1968) har gitt ut tre diktsamlinger, Hemmelig, men aldri som en tyv (2016), Den andre Jakobsstigen (2020) og Små flammer er det nå overalt (2025). Hun er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Stavanger.

ABONNER PÅ KRABBENS NYHEITSBREV

Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke. 

ABONNER PÅ KRABBENS NYHEITSBREV

Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke.