Svært forenklet framstilt finnes det kanskje to diametralt ulike former for moderne skriftlyrikk. På den ene siden den analytiske, som slekter på språkfilosofi, som på en eller annen måte forsøker å redegjøre for, eller kanskje godtgjøre, sin bruk av visse ord og uttrykk og visse grammatiske former. På den andre siden den konnotative, den som lar teksten vokse viltert som en slyngplante, som lar alle slags assosiasjoner få utløp, som om formålet var å skape flest mulige forbindelser mellom ulike tanker, observasjoner, ord og setninger.

Mellom ytterpunktene analytisk og konnotativ finnes det utvilsomt flere mellomformer, og kanskje er Tangerås’ å et eksempel på en slik? Fordi han bruker såpass mange faguttrykk? Nei. Boka plasserer seg tydelig på den konnotative halvdelen. Den gir seg fullstendig over til de mest omseggripende konnotasjoner og assosiasjoner. Her er ingenting irrelevant. Selv om tittelen er minimalistisk, er teksten for øvrig maksimalistisk.

Det er inspirerende å lese denne boka, med alle dens viltre kast og digresjoner, dens ordspill og lekende lærdhet. Berusende, kunne man kanskje si. Som om hjernen blir rusa på såkalte synapser. Her finner vi ikke bare oppmerksomt nærvær, men også passasjer som svinger seg av gårde i de mest lærde retninger, som når det greske ordet synesis spores tilbake til Homers Odysseen, til Platons dialoger og apostelen Paulus’ brev, før vi brått er tilbake på jorda: «det er hol i støv’len / det kjenner eg nå, det / vart så kaldt om foten // eg tråkka i ein dam».

Som mest skriftlig er boka når det kommer til selve det grafiske oppsettet av teksten på boksidene. Her gjøres det stadig bruk ikke bare av inntrykk og blanklinjer, men av forskjellen på venstreoppslag og høyreoppslag, av kursiv og fete typer, av ulike skriftsnitt (eller «fonter», som man sier nå til dags) og av tekstens plassering ulike steder på boksiden.

Ikke alle disse grafiske innslagene virker like motiverte. Flere steder er for eksempel fete typer brukt midt inne i hvert av ordene, tilsynelatende for å markere vokaler snarere enn konsonanter. Hva tyder det, som det heter på nynorsk, eller hva tyder det på, eller hvordan skal det tydes? Grepet virker først og fremst overtydelig. Som om det betyr: Jeg vet at det er forskjell på vokaler og konsonanter; jeg vet at jeg bruker bokstaver; jeg vet at bokstaver er tegn for lyder. Dette skulle jeg tro vi kunne ta for gitt.

Et sted finner vi to strofer, begge tre linjer lange. Det indikeres at de er ment som haikudikt. Greit nok. Men når disse to er omkranset av en ellipse, altså en geometrisk oval, en digital strektegning rundt ordene, så må jeg si jeg lurer på hva som er poenget. Uelegant er det også. Nesten stygt? Kanskje er dette stygge noe av poenget? Men hvorfor må det likne på en amatørmessig dataanimasjon fra midt på 1990-tallet?

Der teksten er som aller mest visuell, som på side 64, finner vi – foruten ett tilfelle av ordet «ego» og ett tilfelle av ordet «eg» og én såkalt ampersand, altså et slikt &-tegn som fungerer som den sideordnende konjunksjonen «og» – diverse enkeltbokstaver, men da bare o-er og å-er, spredd utover boksiden. Slikt kalles gjerne «konkret poesi»: det visuelle eller «billedkunst-aktige» ved teksten overstyrer det ved den som likner dagligspråket. Og ja, her scorer poeten full pott for bruk av grafiske grep. Men, tar jeg meg i å lure: Har det egentlig noe særlig å gjøre med teksten i boka for øvrig?

Noen steder gir slike grep likevel mening til helheten. Som når det dreier seg om «å sjå bokstavar ned- / felte i landskapet», og den topografiske typologien over ulike slags elver beskrives med bokstaver plassert på hver sin linje i diktet: v for «bekkekløfta», y for «forgreina elveløp», a for «kroksjø», s for «meander», som sammen danner ordet vyas, det poeten kaller en «geo-neologisme», som, heter det optimistisk, betegner «eit / program for å hjelpa oss å lesa jorda / og dyrka orda som / eitt organ».

I kontakt med naturen og med kosmos, med andre ord, men kanskje med ryggen til verden som realpolitisk slagmark? Vendt bort fra terror og undertrykkelse? Vel. Den terrorstafetten vi kaller «historien» durer og går, og det har den gjort i uminnelige tider. Menneskelig ånd – kunst, litteratur, musikk og poesi – har hele tiden sameksistert med horrible forhold mellom mennesker. Hvordan kunne slavene fraktet over Atlanterhavet fra Afrika synge når de var sammenlenket og satt til tvangsarbeid? Fordi sang ikke alltid er feiring og jubel. Det er bare noe vi gjør. Vi synger. Vi dikter. Vi lytter. Vi er i behov av noe åndelig.