176. utgåve | 29. januar 2026 | BOKMELDING
Drift mot død
Kryptiske dikt kan det være fascinerende. I denne boka virker de kryptiske innslagene mest som effektmakeri.
AV ESPEN GRØNLIE
DIKT
Lina Rydén Reynols
Jeg hjelper deg ikke
gjendiktet av Martin Sørhaug
164 s.
Forlaget H//O//F, 2025
Kryptiske dikt kan det være fascinerende. I denne boka virker de kryptiske innslagene mest som effektmakeri.
DIKT
Lina Rydén Reynols
Jeg hjelper deg ikke
gjendiktet av Martin Sørhaug
164 s.
Forlaget H//O//F, 2025
AV ESPEN GRØNLIE
Mye av poesien som utgis i vår tid slekter på den modernistiske tradisjonen i lyrikken. Det gjelder også Jeg hjelper deg ikke, en diktbok signert Lina Rydén Reynols. Den ble gjendiktet fra svensk av Martin Sørhaug i fjor, samme år som den kom ut på forlaget Ellerströms. Tidligere var det forlaget Nirstedts som sto som utgiver av Reynols’ bøker: diktdebuten i 2019 og det som har vært kalt en «poesiroman» utgitt i 2022. Imellom disse to også en liten bok på det svenske poesiforlaget Pamflett.
Som litteraturkritiker kan man noen ganger ønske å – som det heter – heve blikket en smule. Altså ved ikke bare å omtale det spesifikke og unntaksmessige ved hver enkelt bokutgivelse, men heller forsøke å trekke noen lengre linjer. Kan hende er det ikke de unike og eksepsjonelle utgivelsene som ansporer en kritiker til å ville heve blikket. Men heller en bok som på en eller annen måte er representativ for en tendens, en utvikling, noe typisk i vår tid.
Jeg hjelper deg ikke står for meg som en slik tidstypisk utgivelse. Ikke primært fordi den treffer en nerve i vår tid, eller noe slikt. Det dreier seg mer om at boka er typisk for diktutgivelsene i vår tid.
Hva er tidstypisk med diktene i denne boka? Først og fremst at de er alvorstunge tekster som krever fortolkning. Det er vel og bra. Men når tekster krever fortolkning, er det avgjørende at de ikke blir altfor uklare. Det er på dette punktet at Jeg hjelper deg ikke er typisk for noe jeg finner problematisk ved flere av vår tids poesiutgivelser. For som helhet er denne diktsamlingen preget av en rekke obskure passasjer, uten at disse virker tilstrekkelig motivert av helheten.
I boka er det flere innslag av det som blir omtalt som «intervjuer». Det vil si, vi hører om en «intervjuer» som er utstyrt med en «opptaker». Over flere sider står intervjuerens replikker fulgt av den intervjuedes replikker. Disse passasjene står som uklare i hvert fall for meg.
La meg gi et eksempel. Det begynner med det som vel må være intervjueren, og så den intervjuede, så intervjueren igjen, osv.:
Fins det en grunn til at jeg skal la deg sitte her?
Jeg vil ikke forvanske.
Jeg vil deg ikke noe spesielt.
Jeg tror det gir mening.
Det er jo bare et spørsmål.
Det er det samme som jeg har sagt før.
Hva som skjer spiller jo ingen rolle for meg.
Jeg trodde det skulle være verdt det.
Det er min oppgave å spørre.
Altså, jeg hadde ikke noe valg.
En sånn situasjon er som skapt for å spørre om.
Her kan man også dø.
Denne og de tilsvarende passasjene henviser til en situasjon leseren aldri får vite nok om. Hvem snakker, hvor, når og hvorfor? Det blir ikke gjort eksplisitt, og det gis få eller ingen tydelige indikasjoner på mulige svar på disse spørsmålene.
Hver av replikkene i disse «intervjuene» står med en blanklinje imellom seg, som om ordene veide tungt. Som om hvert enkelt utsagn var vektig. Men mange av replikkene er altfor alminnelige. Nesten pregløse. Og ofte uten klar retning. De er uklare, eller beint fram kryptiske. Som om poenget var å etablere en sammenheng leseren skal ane, eller anta. Likevel får jeg en fornemmelse av at den kryptiske uttrykksformen her er benyttet som et rent utenpåklistret grep. Dessverre føler jeg også at det er noe litt tidstypisk ved dette.
Skal jeg virkelig heve blikket, kan jeg kanskje forsøke å utdype påstanden om at denne diktsamlingen, i likhet med mange andre poesiutgivelser i vår tid, står i en tradisjon for poetisk modernisme. De modernistiske dikterne på 1900-tallet ville distansere seg fra den klassiske lyrikken, den som priset kjærligheten eller livet på landet. Opp mot denne ømme og sensitive dikterstemmen satte de noe hardere og mindre lettfordøyelig. Leserne skulle ikke dulles med! De skulle konfronteres med tilværelsens alvor og verdens kompleksitet. Ofte ble det brukt sjokkerende poetiske bilder for å understreke dette alvoret.
Tilsvarende er det noe uforsonlig over diktene i Jeg hjelper deg ikke. Som om de vil vitne om noe kaldt og hardt innerst i tilværelsen eller i mennesket. Som her, der diktjeget uttrykker et hat mot trær og en vilje til å ta livet av dem (de doble skråstrekene indikerer sideskift):
Jeg ville gå til trærne
som jeg hater
for at de lever
//
Stikke dem og drepe dem
Senere i boka dukker noen tilsvarende linjer opp:
Jeg har drept så mange
Når tar de slutt
//
Det fins ingen trær
Slike linjer står langt fra den tradisjonelle lyrikken, den som likner smektende sanger om inderlig naturfølelse. Er det vi aner her noe à la Thanatos, altså en «drift mot død», en sterk vilje til å ødelegge og jevne med jorden? Det er fristende å tenke i de baner. Som om det som skildres er en fullstendig mangel på tro på verdien av det vi kaller liv. Gitt en slik inngang til diktsamlingen gir også et dikt som det følgende en viss mening:
Jeg sitter og ser på ospeløv som skjelver
og kaster steiner opp i kronen
Jeg er nødt til å lære meg alle plantenavnene
for det man kjenner
kan man utslette
Skal vi fortolke slike linjer som et forsøk på å stille en diagnose? Som en indikasjon på en mentalitet som er alt annet enn sunn og livgivende? Et slikt forsøk på helhetsfortolkning av boka er i det minste mulig.
I så fall har kan hende utgivelsen noe til felles med den historiske modernismen ikke bare i sine poetiske bilder, i sitt tematiske alvor og i sitt kryptiske uttrykk, men kanskje også noe til felles med det som gjerne regnes som formålet med kunstnerisk modernisme, nemlig å gi et estetisk eller litterært tilsvar til den moderne livsfølelsen.
Nå har det seg slik at modernisme gjerne forbindes med et oppgjør også med diktenes tradisjonelle form, slik som rim, rytme og metrikk. Blant formålene var å fjerne lyrikken fra det harmløst velklingende, og i stedet prioritere dikterens frihet til å uttrykke seg slik hun eller han måtte ønske. Slik er også denne diktsamlingen, i hvert fall for det aller meste. Men ved noen ytterst få anledninger er det som om det gjeninnføres en form for rytmisk grep, ved klanglige gjentakelser. Som i dette diktet:
Slipe kniven
gå til siden
fram i søkke
ut fra sliren
Ingenting lever
bare ler nå
Glimter øyne
ikke ser dem
Fortsett fram og
inn i leiren
Skape rappet
så trykk ned dem
Ville ingen
bare drepe
bare leve
fra det andre
Synk så inn
Jeg oppfatter diktet jeg her har sitert som langt mer givende enn det meste av det vi ellers kan finne i denne 160 sider lange boka. Med sin abrupte og hakkete rytme gir det meg andre assosiasjoner – til barneregler, til agitatorisk diktning, til taktfast marsj. Diktet framstår som mindre tidstypisk, nettopp ved å ta i bruk noen mer tradisjonelle dikteriske grep.
Da den modernistiske lyrikken ble utviklet på 1900-tallet, var det ikke minst for å kunne si noe om livet i det moderne samfunnet. Det modernistiske premisset var at da måtte det andre uttrykksmåter til: Brudd på konvensjoner var et middel til å gjøre lyrikken i stand til å svare på en ny tids erfaringer.
Men så har det seg slik at konvensjoner endres. Og det som før var brudd med konvensjon, kan selv bli konvensjon på et senere tidspunkt. Bruddet har blitt den nye konformiteten. Eller den nye uniformiteten. Viljen til å være annerledes har blitt seg selv lik. Slik gjenoppstår en ensretting.
I denne forstand er, i hvert fall slik jeg opplever det, diktene i denne boka både uniforme og konforme – fordi de «lever opp til forventningene». Selv om denne forventningen de lever opp til kanskje er forventingen om å være kryptisk og uklar, eller forventingen om å uttrykke noe hardt og kaldt.
En gang i tiden var disse litterære grepene friske. Nå framstår de mest som klisjeer.
Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.
