179. utgåve | 19. februar 2026 | BOKMELDING
«det som ikke er lenger, er også her, sier Scotus»
Kanskje er det nettopp ved å stirre inn i vår egen tids håpløshet, at fraværet av gråbrødrenes radikale solidaritet blir så prekært i Jo Eggens dikt.
AV INGRID NIELSEN
DIKT
Jo Eggen
Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt
54 s.
Aschehoug
Kanskje er det nettopp ved å stirre inn i vår egen tids håpløshet, at fraværet av gråbrødrenes radikale solidaritet blir så prekært i Jo Eggens dikt.
DIKT
Jo Eggen
Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt
54 s.
Aschehoug
AV INGRID NIELSEN
1
Jo Eggens forrige diktsamling, Ålandsøyene, upolitiske dikt (2024) ble innledet med et dikt om øya Kökar i Åland, der kun ruiner og «et par setninger på latin» er igjen etter fransiskanermunkene – også kalt gråbrødre på grunn av sine grå, enkle drakter. Munkene, som levde der på 1400-tallet, «bøyde seg for fiskerbøndene her, ba om husly», «kunne være med på strømmingfiske / hjelpe til i slåttonna / lære ungene å lese / må jeg tenke meg / for det kunne folket på Kökar / lenge etter at gråbrødrene sporløst forsvant». Det er sannelig fortettede vers: Sporene er små, nærmest glimtvise, for gråbrødrene er forsvunnet i historiens sluk, men dikteren tenker seg hvordan gråbrødrene engang må ha virket blant menneskene på Kökar, for å hjelpe dem og bedre deres liv, altså som solidariske i det helt basale. Fraværet – det at gråbrødrene sporløst forsvant – er ikke bare det diktet graviterer mot, men er også et utgangspunkt for en slags historie-filosofisk holdning: Hvilke historiske muligheter forsvant med gråbrødrene? Og hvilke menneskelige og sosiale praksiser vant i stedet fram? I Ålandsøyene, upolitiske dikt blir gråbrødrene og nettopp også deres fattige gråfarge, en del av dikterens optikk og måte å se på, også i møtet med alt annet han ser på Åland, både de historiske restene av Åland som demilitarisert grensetrakt mellom øst og vest, der øynene ligger mellom Sverige og Finland, og mellom Bottenhavet og Østersjøen, og Åland nå, med ny politisk militarisering.
2
I årets diktsamling fra Eggen, Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt, er det en ny reise som tar form, og det nettopp til steder i Norden der det stadig finnes nesten forsvunne spor etter gråbrødrene. Det er kanskje flere spor enn man skulle tro, for i dag, hvem har hørt om gråbrødrenes betydningsfulle virke for våre liv? «det du trur er domkirka i Bergen, er gråbrødrenes kirke», som det heter i et dikt, noe som vel også antyder at den historiske fortrengningen av gråbrødrene innebærer en historisk løgn om hvem vi er og hvordan vi ble formet. Og var det noen av historikerne og politikerne som fortalte oss, da vi nyss feiret 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov, at denne loven som formet Norge nettopp var sterkt påvirket av fransiskansk tankegods? Magnus fikk som ung prins nemlig undervisning av fransiskanerne. I arven fra Frans av Assisi la de vekt på omsorg og barmhjertighet for syke, fattige og svake, noe som også preget kongens menneskesyn og følgelig lovgivning. Landsloven innebar en humanisering av loven, for eksempel med større beskyttelse for kvinner og med mildere straffer for fattige som stjal mat for å overleve. Det er Eggens dikt som leder meg som leser til å se inn i disse sammenhengene, og som åpner spørsmålet: Hvorfor har den historiske kraften som fransiskanerne utgjorde forsvunnet fra vår selvforståelse? Eggen svarer i et niddikt, rettet mot oss, nå, som fra en gråbrødre-lovskriver i Bergen, utlånt til kong Magnus fra Borgarsyssel, nå Østfold:
[…]
og alle er ville av begeistring for verdens største drageskip med summende ilddrager
til slutt bygges vel festningen ferdig som luftslott av Håkon Blindemagnus
dere er ukloke som lure lendmenn
fra høyre til venstre, med all deres tenkning og godhet
dere har ingen gud lenger
dere er nesten blitt gud sjøl men ikke som jeg
dere har fjernlyd-ting
så dere ikke skal tenke på å dø
dere har hver deres lille akershusfestning med dere på bussen
men veit dere hva som er over dere?
hva som er oppe og hva som er nede?
veit dere hvem dere ikke er?
[…]
(s. 9-10)
Gråbrødrene taler altså ikke bare om sin tid, men også til oss, om den nihilismen, maktviljen og dødsangsten som får oss til å se bort fra, glemme eller fortrenge hvordan vi selv ble formet eller kunne ha blitt formet av klokere, gråere og mer rettferdige praksiser. Diktenes underliggjorte blikk på vår tids teknologier og maktbegeistring, ledere og tenkemåter som er «metafysisk nødvendige for dere / for ellers ville dere måtte lure hele tida på hva verden er», skaper et bilde av oss selv som retningsløse, forvirrede og redde for de grunnleggende spørsmålene i vår egen tilværelse. Ja, hva svarer vi den gråbroren som «veit hvordan det er gått med Oslo», som vet hva som er oppe og nede, hva som er rett og urett?
3
Selv om grunnleggeren av gråbrødrenes orden, Frans av Assisi, som opprinnelig var sønn av en rik tekstilhandler, nettopp «bytter […] verden / fra fargenes skjønnhet og rikdom / til ufarga, grå ull som bøndene rundt ham går med», viser diktene hvordan gråbrødrenes liv på sitt vis må ha vært rike, full av verdens fargenyanser som stedene deres er. I ett dikt er en klostervegg, kanskje det eneste sporet som er igjen?, beskrevet som «munkestein brent gul, oransje, brent sterkere og sterkere / til sinober, mørkerødt og til slutt blåsvart, nærmest ilden». Veggen kan ses slik, fordi dikter-jeg-et blir stående å «se inn i den omkalfatra veggen, se mursteinene fortsette». Det er som i et slags «nærsyn», oppmerksomt og tålmodig, at dikteren ser slik han ser; han som ser etter gråbrødrene, oppdager andre farger også. Og utenfor gråbrødrenes kirke i Rauma, Finland, der «Maria har kraftig rødbrunt hår / tjukke fletninger rundt hodet», ser dikteren «mørkegul reinfann på den øde kaia / men treet fortsetter i trærne / modne asalbær ved vestdøra / rødbrune blodlønnblad i graset / et sted som plukka seg fram da jeg gikk meg bort». Ja, steder plukker seg frem, og vil liksom tre frem for dikterens blikk, detaljerte, fargesterke, fortsatt varige, idet han går rundt, uten sikkert mål og åpenbart ikke viss på hva han får se, inne i kirkene, i ruinene, utenfor. Det virker som om dette blikket er influert av den fransiskanske middelalderteologen Scotus, som dikteren stadig leser på reisen, som når han er i Enköping, og tenker «hva er stedet», med «Stora COOP», og ser på landskapet:
[…]
Mellomrom er sletter, store flater
hvit skaresnø langs togskinnene i Mellom-Sverige
svarte skogbryn lenger bort
Mørket er også Væren, Det værende, det som er
sjøl om det bare er fravær av lys
sier Scotus
[…]
(s. 35)
Nå får vi ikke vite noe presist om hva det er dikteren leser av den skotske teologen John Duns Scotus (død 1309), men diktenes sensibilitet for naturens farger, trær og blomster og for klostrenes vegger, trapper og døråpninger, får meg til å tenke på hans begrep haecceitas (fra latin, haec res, ‘denne her ting’), som på norsk kanskje best kan oversettes med «dette-her-het». Scotus’ begrep er et forsøk på å komme tettere på det singulære enn hva kategorien kan øyne. To blomster kan for eksempel ha det til felles at de begge er roser, men de har også en singulær, unik «haecceitas», en denne-her-het, som gjør den ene rosen forskjellig fra den andre. Begrepet favner altså om det singulære uten å predefinere en statisk, kategorisk form. Det er ikke vanskelig å se at en slik forståelse av det værende også er oppmerksom på hvordan det som er, for eksempel en rose, utvikler seg under påvirkning av hele den omverden den befinner seg i, altså jordsmonn, vær og næring. Det er nok også derfor Scotus’ begrep haecceitas har blitt viet ny oppmerksomhet, særlig fra Deleuze og Guattari i deres forståelse av det værende som singulære intensiteter. Det som i Eggens dikt likevel blir viktigst, er hvordan dikteren ser ut til å ville åpne seg for Scotus’ oppmerksomhet på denne her verden, slik den viser seg på stedene han reiser til: «jeg leser her og der hos Scotus, forstår litt og tanken vekkes» Slik nærmer dikteren seg for eksempel et blekkhus utstilt i museet i Enköping:
[…]
Museets blekkhus «av svarvat ben»
vinterblekkhuset, gråhvitt
blekkhuset midt i seg sjøl
gravd opp fra det forsvunne gråbrødreklosteret
nesten hvitt, som restene av snø
som om det er så langt det grå hadde tenkt å gå
vinterlyset i slutten av januar
dekorert med seg sjøl
sirkler med prikker i midten
[…]
(s. 36)
Tingene, fargene og mønstrene som er «seg sjøl», og sin egen gråhet, det er slik verden, «dette her», fremstår for dikter-jeg-et. Ja, så oppmerksomt er blikket at også det som ikke er, det som mangler og det som er tapt, og også det som enda ikke er, kommer til syne, nettopp i sitt fravær. Som dikteren leser hos Scotus: «det som ikke er lenger, er også her». I gråbrødreklosteret i Ystad, helt sør i Sverige, fremstår hulrommene i den hvitkalka korveggen som «julehulrom», som for dikter-jeg-et fremkaller blafrende minner om en tom adventskaldender:
Julehulrom i den hvitkalka korveggen.
tomme luker i en julekalender
i gråbrødrenes store preikekirke
hvitt i hvitt, forsvinning
noen ender i en trekant
som et lite hus
eller et negativ
den tomme skyggen av et hus
eller liggende som ei snøhule
ei fødselshule i Betlehem
og de små alterbildene med store, bulende øyne å se oss med
forsvunni som bittesmå kalenderpremier
av skinnende rød, grønn, gul plast
et tre eller en månesigd eller ei stjerne
før luka blei åpna
kunne du ikke se hva det var nå
det var bare lysende ukjent
et ukjent lys av plast
[…]
(s. 23)
Diktet er kontemplativt, det skaper bilder av en slags ren venting. Men det vender brått, idet det ender i bildet av at «de velbestående betalte for det / for hvert sitt private alter / en gråbror skulle stå foran det / og be og synge den rike gjennom skjærsilden». For også gråbrødrenes prosjekt om solidaritet med de fattige slår feil, mislykkes, som også samlingens tittel markerer:
[…]
kledd i fattiggrå var de nærmest Jesus
de er sjelens trenere, veivisere i det usynlige
og de fikk penger de ikke skulle ha
de måtte bygge et kjempekloster
den svære østfløyen står der fortsatt og to små tårn de ikke skulle ha
[…]
(s. 24)
Gråbrødrenes regler om fattigdom ble altså korrumpert, i det minste i noen klostre, ifølge Eggens dikt. I diktet om klosteret i Enköping
[…]
eier de [plutselig] nesten ei hel øy med beiteland og et skjær
mørk uro bobler opp, unge gråbrødre
slåss med kniv ved klosterporten om hva som er det riktige
konventualene mot ordinanter som vil være fattige
ikke eie noe, tjene fru Fattigdom som Frans sa
likevel må kirka utvides, sideskip, krysshvelv etter krysshvelv
for så mange vil høre prekinga på tampen av tida
[…]
(s. 46)
4
Eggens dikt er åpenbart fascinert av gråbrødrenes livsform, men lukker likevel ikke øynene for den indre oppsmuldringen av fattigdomsidealet. Den italienske filosofen Giorgio Agamben skriver om samme bevegelse i sin bok om europeisk klostervesen, særlig det fransiskanske, nemlig Den højeste fattigdom: Klosterregler og livsform (2017) (original Altissima povertà. Regole monastiche e forme di vita [2011]). Boken er en del av Agambens filosofiske serie Homo Sacer som undersøker ulike former for vestlig biopolitikk med særlig interesse for forholdet mellom lov og suverenitet. I Den højeste fattigdom handler det om hvordan munker i middelalderen, og i særlig grad fransiskanerne, lever etter en regel om fattigdom og fellesskap der livet ikke tilskrives eierskap, men felles bruk. Et viktig poeng for Agamben er at klosterregelen ikke kontrollerer livet, men blir selve livsformen. Klosterreglene oppstod nemlig som samlinger av råd og anekdoter fra ørkenfedrene, skriver Agamben, som kunne følges eller ikke følges, ettersom man ville. En slik livsregel gjorde det mulig for munkene å unndra seg den loven som kunne sanksjonere, nettopp fordi de gjennom sin livsform søkte en frihet bortenfor lovens form for lydighet. Etter hvert forsøkte kirken likevel å undergrave denne livsformen, skriver Agamben, for eksempel gjennom å pålegge de fransiskanske klostrene det som i realiteten var en eiendomsplikt. Kort sagt: Den fransiskanske orden ble gradvis hentet inn i kirkens fold.
Agambens filosofi treffer Eggens dikt, og omvendt, både når det gjelder fransiskanernes vilje til fellesskap i en «høyeste fattigdom» og den gradvise korrumperingen av dette idealet. Likevel, der Agamben argumenterer gjennom filosofiske begrepsklaser og tekstanalyser, er Eggens dikt frapperende på annet vis. Diktene drives fram av en påfallende estetisk dynamikk, der Eggen i ett og samme dikt kan montere sammen landskap, filosofisk tenkning, dagligdagse gatescener, historisk stoff, og ikke minst historiske detaljer, og også mer kontemplative fortetninger, for eksempel slik: «noe festa nede i jorda, en jordklump glatta ut til metall / en klamp om foten av mørkt grums / mørkt og stille, taust og mørkt / et stort mørkt øye eller ei mørkelykt som feier over rommet». Dynamikken skaper stor fart i uttrykket, og slik at leserens eget synes å settes i kaleidoskopisk bevegelse. Diktene slår inn mot oss, også på et helt underlig vis, når diktene også tilskriver seg vår tid. Samlingens første dikt, det som altså er lagt i munnen på en av gråbrødrene som skrev kong Magnus’ landslov, snakker til oss slik:
[…]
jeg har hørt de blei kalt sosialdemokrater
og var grå som gråbrødrene, i grå frakker
så fikk de gaver som dem og ville ha mangedobbel lønn og styre verden
[…]
(s. 10-11)
Underlig er det jo, når diktet på denne måten treffer dette som kom oss alle for øre i februar 2026, nemlig at flere av våre egne betrodde sosialdemokrater nå er siktet for grov korrupsjon. Uhyggen er likevel også vår egen, når diktet på dette viset viser historiske endringer i vår egen levetid og våre egne liv, og det med et gråbrødre-moralsk raseri vi vel oftest vil ha oss frabedt, ja, hvis et slikt raseri i det hele tatt skulle nå oss. Og som vi da skjønner: Det er ingen historisk nødvendighet i at våre begjær og våre lengsler, ja, kanskje faktisk også vår håpløshet har tatt form, slik vi lever i dag. Hvilke krefter, ja, hvem, har formet oss slik? I ett dikt, etter en beskrivelse av det ødslige Stadshotellet i Skara, Sverige:
[…]
alt er ødelagt på forhånd
alt er der de vil ha oss og tildekt: håpløst
[…]
(s. 29)
Kanskje er det nettopp ved å stirre inn i vår egen tids håpløshet, at fraværet av gråbrødrenes radikale solidaritet blir så prekært i Eggens dikt, og dét med stor moralsk kraft. Det nest siste diktet i samlingen, «De ubedte Gazabarnas sang», som første gang ble publisert i Klassekampen 28. juli 2025, er rettet til «kultureliten i Norden, festivalledelser, universitetsledelser, forlagssjefer, biblioteksjefer, museumsdirektører, forfattere, kunstnere, skuespillere, kulturredaktører, nesten alle, med total ytringsfrihet, men som ikke bruker den». Ja, hvordan svare på den tiltalen som dette diktet utgjør, også i en bokmelding som dette, uten å omgjøre hvert ord til «kulturliv», uten å gjøre hvert sitat til en helt passelig smakebit?
Dere har mye mat
vi spiser ikke mat lenger
mor hadde ikke mer mat til oss
hun kokte suppe på planter vi fant
Se her er to av oss
med kulehull i panna
de israelske snikskytterne jakter på oss
visste dere det, på kvinner og barn
Jeg er Hind, jeg var henne
jeg blei seks år
soldatene drepte først de voksne i bilen
onkel og tante, etter fem timer drepte de meg
og dem som ville redde meg blei også drept
soldatene lekte sin leik med meg
Vi ser dere har mye mat
vi spiser ikke mat lenger
mor hadde ikke mer mat til oss
De drepte huset vårt, og katten vår
de drepte mor og far og brødrene mine og meg
da ville ikke kosehunden min heller leve
den la seg ned og døde
Vi ser dere har mye mat
Vi spiser ikke mat lenger
mor hadde ikke mer mat til oss
[…]
(s. 51)
5
Noe fremmedartet synes å være løs i Norden: gråbrødresteder, mislykkesdikt, jeg skjønner ikke hvilken stemme det er jeg møter, og det første diktet kommenterer det også selv: «Du syns kanskje det er rart / at jeg snakker et slags modifisert Borgarysselspråk». Ja, rart er det, for jeg vet ikke engang hva Borgarysselspråk er. Så den som leser, må finne veier, lese videre, også utenfor diktene – kanskje forstå noe mer. Slik leder disse diktene ut i fremmede navn, andre tider og nesten ukjente historiske prosesser. Litt etter litt blir det likevel tydelig at dette fremmedartede også er en glemt, oversett eller fortrengt mulighet i vårt eget hus, så å si, en slags historisk «Unheimlichkeit» i vår eget. Men som Freud jo lærte oss, selv om vi vel ofte også vil ha oss frabedt de ordene: Deri ligger muligheten for en smertefull, men mulig frihet.
INGRID NIELSEN (f. 1968) har gitt ut tre diktsamlinger, Hemmelig, men aldri som en tyv (2016), Den andre Jakobsstigen (2020) og Små flammer er det nå overalt (2025). Hun er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Stavanger.
