Under tittelen Kav brøyter denne boka seg gjennom et hav av språklige konstruksjoner og generasjoners sorgarbeid. Rammen for minneskissene er en far som mister sin far på sjøen, samt et barnebarn / en datter som sørger over dem begge. Teksten er furnert med enkelte sitater fra østfoldske lokalaviser og andre lokale kilder. Jeg finner flere gode observasjoner av det komplekse spennet mellom tre generasjoners liv og tapserfaringer, f.eks. hvordan håndens gester kan bære med seg de usynlige genetiske avtrykkene fra dine forgjengere.

Hvis det ikke var for noen av diktene som avslutter Kav, der poetens dristige talent kommer til sin rett, ville jeg nok likevel avskrevet utgivelsen som uferdig. Mange språkbilder blir upresise støysendere i diktfragmenter hvis høyverdige tematikk fordrer at poeten er språklig på høyde med det som skal utsies. Allerede etter få sider leser jeg «kjenne øyeeplet rugge på seg/ som en rullesten   under foten». Et øyeeple under foten i  form av en rullesten som rugger blir opptakten til en rekke uavklarte språkbilder. Jeg støter på verselinjer som kunne vært skrevet av søvntunge byråkrater: «som ovnsluken åpnes og lukkes som en hjerteklaff, som Pulp I dunker/ ned Glomma med din far mot munningen, som en luftboble i en blodåre». Bruken av relativt pronomen trekker ned gjennom hele boka, særlig der det medfører virkelighetsfornektende vitnesbyrd (als-ob) om en dramatisk virkelighet «som om tyngdekraften kiler oss under fotsålene».

Disse språklige forsøkene skal for alt jeg vet inngå i en strategi der muntlig språk og frie assosiasjoner etablerer en alternativ litterær form, men det funker dårlig når språkbildene påfallende ofte forkludrer hverandre med selvmotsigelser og halvkvedede utsagn.

Den geografiske settingen for Kav er Nedre Glommaregionen, med Sarpsborg og Hvaler som åsteder for traumatiske hendelser, beskrevet gjennom en til tider voldsom metaforikk, men også med lykketreff av noen formuleringer som denne: