spør jeget i «Platondrøm». Døden kan være et tap eller en befrielse, og trolig er det lite som skiller. Eksemplene på tankeeggende formuleringer er mange: «Det var ingen dør, / så jeg visste ikke at jeg gikk inn» heter det i diktet «Dør». «Leder labyrinten inn / eller fører den ut?» kan man lese i «This way or no way». Ja, hva gjør den egentlig? Undringsfrøene blir sådd, og svarene får man heldigvis ikke: «her er fremover tilbake, / innover leder ut». Sitatene kan leses helt konkret, men de åpner også for å reflektere over eksistensielle grunnopplevelser. Når entrer vi noe nytt i livet, og beveger vi oss egentlig fremover eller bakover, innover eller utover?  Det er så enkelt og presist, fritt for unødvendige abstraksjoner, og nettopp derfor også så slående.

Det er ikke bare de skarpe betraktningene som gjør at man verken blir matt eller mett av diktsamlingen. Det ligger også i tonen og stilen til diktjeget. Stemmen er ikke for innadvendt og kryptisk, og heller ikke for utadvendt og forklarende. Det er heller et klokt og sympatisk jeg som gir leseren mulighet til å ta del i en felles undring, som sitatene over viser, og leseren får også ta del i et nysgjerrig og åpent blikk på omgivelsene. Ofte ser man ting man ellers aldri biter seg merke i, gjerne helt konkrete ting, som ulike former for broderisting. Man får lyst til å se alt så nært og nøye som mulig – man vil som diktjeget stå og se inn i kratt som det er umulig å krype inn, og man vil se innover i bergsprekkene der skrukketrollene, men ikke menneskene får se. I alle fall får man lyst til å se alt diktjeget ser, noe som for denne leseren blant annet har ført til nysgjerrig utforsking av kunstverkene som danner utgangspunkt for samlingens nokså mange ekfraser. Hvem vil vel ikke se mosaikken av Moses i Basilica di San Vitale i Ravenna når dette diktjeget midt i betraktningen av den utbryter et begeistret: «Og se!»? Den interesserte finner den «[t]il høyre for alteret, nesten umerkelig er den». Like interessant er det å utforske Per-Åke Backmans halmkrone med utgangspunkt i jegets betraktning av den: «Den henger ned, men / opp, opp for oss / som lever på flaten, jorden / som lar oss se / opp».

Flammer er omskiftelige, alltid i bevegelse. Dette tar Nielsens diktsamling opp i seg på flere måter, og et trekk som fascinerer, er spillet mellom del og helhet. Det må først understrekes at diktene står trygt på egne bein. Det er slett ikke nødvendig å lese hele samlingen for å få noe ut av den. Riktignok kan den, siden den er delt inn i tre avdelinger, i utgangspunktet påkalle en forventning om tematiske eller narrative sammenhenger i de enkelte delene. Når man leser diktene, får man imidlertid inntrykk av at de både har og ikke har nettopp det. Første avdeling, «Mor av kirsebærtre», er kanskje den av avdelingene der diktene tydeligst står i sammenheng i den forstand at morsmotivet er til stede i mange av diktene, og de kan leses som en bearbeiding av morens død, men midt i finnes det samtidig et dikt om brodering på et kjoleforkle. Den siste avdelingen, «Hemmelig i juni», har en motsatt bevegelse. Umiddelbart gir ikke diktene inntrykk av å stå i sammenheng med hverandre, men ved nærmere ettersyn antydes en utvikling i tid i løpet av diktene: Det går fra juni til sommer til september, november og vinter. Slik åpnes det for muligheter til å lese diktene i kontekst av hverandre, noe som kan gi enkeltdiktet flere betydningslag. Er det for eksempel slik at kjoleforkleet har tilhørt mor? Sammenhengene legger seg imidlertid aldri som en klam og førende hånd over lesingen. De er ikke påtrengende, men fremstår snarere som en mulighet, og leseren står fritt til å velge hvorvidt hen vil gruble over sammenhengene som både er og ikke er der.

Diktet «Claustrum» illustrerer en annen form for bevegelse. Det åpner med at jeget forteller et du at hun er innestengt på et loft. Diktets du forklarer så med en snekkers presisjon hvordan man enklest kan slå seg ut av loftet. Det eneste som trengs, er en enkel hammer. Etter duets forklaring kan vi lese følgende betraktning: «og jeg vet brått ikke helt hvilket virkelighetsplan vi er på / men vi snakker konkret om loft». Her setter diktjeget selv ord på noe som gjelder samlingen som helhet, nemlig spillet mellom det konkrete og det abstrakte. Samlingen har på mange måter et sterkt fokus mot det konkrete og håndfaste. Vi kan lese om ulike rom, ikke bare loft, men også alt fra måkerom til baderomsgulv. Det handler om nøye betraktninger av broderier: «hvit ulltråd / på hvit lin,  altså hvit lin / og hvit ull derpå, / stingene lagt i bladformasjoner». Det handler også om ulike smykker, om en kjerrevei som egentlig er en traktorvei, om kunstverk, om prober, om syltetøy og saft, om konkrete steder og historiske personer og om navngitte planter – akantus, kreklingbær, bregner og ikke minst den vakre blomsten skogstjerne, som har fått plass i hele tre dikt. Én ting er at dette gir diktene en sterk visuell kraft, som står godt sammen med diktsamlingen som helhet siden diktjeget gjennomgående er opptatt nettopp av det visuelle. En annen er at forankringen i det konkrete gjør at leseren selv blir satt inn i diktjegets forundring og selv ikke alltid kan slå skråsikkert fast «hvilket virkelighetsplan vi er på».

Tittelen «Claustrum» er for øvrig i seg selv en god illustrasjon på den bevegelsen mellom det konkrete og det abstrakte som foregår i samlingen. Claustrum har nemlig forskjellige betydninger. På latin betyr det et inngjerdet sted eller et avlukket område, men det er også en betegnelse brukt om klosterets lukkede del, og det er en del av hjernebarken som trolig spiller en viktig rolle for bevisstheten og oppmerksomheten. Er vi da på et konkret sted, eller er det et større eksistensielt spørsmål som blir stilt, eller er det kanskje begge deler? Et slikt spill foregår gjennomgående i samlingen, men det resulterer ikke i en frustrerende leseopplevelse, for nettopp på grunn av forankringen i det konkrete lar diktene seg uansett oppleves. I tillegg fremstår dessuten funderingen som viktigere enn svaret, slik også diktjeget selv er mer spørrende og undrende enn konkluderende – men kanskje kan svarene en gang komme, som det står i diktet om Backmans halmkroner: «Vi ser inn / i miniatyrrom uten vegger, men forstår ikke / mønsteret foran oss, / ennå».

På samme måte som leseren står fritt til å undersøke sammenhenger eller grunne på spørsmålet om hvilket virkelighetsplan man er på, står hen fritt til å forfølge diktsamlingens pekere utover seg selv, og ikke sjelden oppleves det tilfredsstillende å gjøre nettopp det. Samlingen er rik på spor man kan forfølge, og diktet om labyrinter er et eksempel. Som undertittelen røper, er det en ekfrase til en gulvlabyrint i Basilica di San Vitale. Diktets tittel, «This way or no way», er imidlertid kjent fra David Bowies låt «Lazarus», som blir regnet som Bowies avskjedssang, gitt ut bare to dager før han døde – og Bowie har også spilt i filmen Labyrinth (1986). Det er altså som om et Bowie-mønster står foran oss, men hva bidrar det til? Det løfter diktet ut av den konkrete labyrinten og over i det eksistensielle, og det setter jegets forhold til døden i relieff. Der Bowie aksepterer døden i trygg tro på en kunstnerisk eller åndelig gjenfødelse, slik Lasarus ble vekket til live av Gud etter sin død, uttrykker dette diktjeget en større usikkerhet og motstand. Hvilken vei skal man gå? Går man innover eller utover? Går det an å snu? Og ryggende inn i «de gamle årene» tenker diktjeget: «Jeg vil helst ikke / kjenne veggene presse / mot skuldrene, jeg vil helst ikke / ha øyne med øyenlokk». Lest i lys av samlingen som helhet kan for øvrig den markante avslutningen ikke bare leses som en motstand mot døden i den forstand at øyne uten øyenlokk aldri kan lukkes for siste gang. Den kan også leses som at en av de største fryktene er frykten for å miste evnen til å se, som jo står så sentralt.  

Avslutningsvis vil jeg trekke frem det som slo meg aller først, nemlig diktene om den avdøde moren. Som nevnt kan man, hvis man vil, lese flere av diktene i avdelingen «Mor av kirsebærtre» som en bearbeiding av sorgen som følger en mors død. I første dikt undrer jeget seg over hvor mor er, og mor svarer at «hun selvsagt ikke ville glemt / å fortelle meg hvor hun nå er», og i flere av diktene som følger, kan man finne støtte for morens påstand. Det ser ut til at mor nå er overalt. For eksempel har en uglesommerfugl brunfarge «nøyaktig som sommerbrun hud, som mor». Hun vil alltid være, slik hun i siste dikt, «Pavane for en død mor», først blir tenkt på som en «mor i jord», som en av de ikke lenger levende, før hun så bryter ut av krukken som senkes og vokser: