Akkurat hvor etterlengtet og hypet er egentlig bergenske Mats Tønjum Alfsens diktdebut Svartediket? Kanskje er det passende å vise til en anonym Instagram-konto med lyrikkmemes som har dukket opp denne våren. Blant vittigheter om skrivespirer som sniffer «hvert ord Tomas Espedal har skrevet», finner man et bilde av en ung, dresskledd (og rimelig klysete, det skal sies!) mann som gjør Victory-tegnet ved en nyoppført gravstøtte. Over gravstøtten har vår anonyme memekonge skrevet «ERLEND NØDTVEDT», mens den glisende gutten selvfølgelig er «MATS ALFSEN». Mer om dette fadermordet senere i anmeldelsen! Det er uansett ikke bare i obskure lyrikkhumorfora Alfsen tar plass. Også Bergens Tidende slo i vår stort opp «den nye bergenske vinen» i norsk poesi, der Alfsen, Fredrik Parelius, Eira Søyseth og Mathilde Øverland ble hyllet som unge, ambisiøse diktere, en ny generasjon med bergenspoeter.

Den oppmerksomme leser merker kanskje at jeg beskriver dette med en viss ironi. Det er ikke fordi Svartediket ikke lever opp til forventingene – dette er en sjeldent levende og dessuten lærd diktsamling, antagelig blant de beste lyrikkdebutene fra de siste tjue årene. Men boken har så langt ikke har fått grundige lesninger, og dermed blir hypen mest en påstand. Morgenbladets anmeldelse av boken er for eksempel svært positiv, og hyller Alfsens språklige lekenhet; anmelderen ønske seg «gjerne flere debutanter med et lignende talent og overmot.» På tross av den positive vurderingen, skriver Eirik Riis Mossefinn lite om diktsamlingens kompleksitet og faktiske innhold: man får følelsen av at diktenes indre mekanikk blir stående i skyggen av bokens fysiske omfang. Men – dersom en ung bergenser med frakk, caps og krøller gjør det kult å være poet igjen, da skal ikke jeg protestere.

Svartediket er en episk diktsamling på nær 700 sider, inndelt i fjorten seksjoner. Den har en narrativ struktur og et løst plot – så herved avlegger jeg professor Eirik Vassendens kjente Vagant-essay om romanifiseringen av poesien den nødvendige visitt – men den kan likevel ikke beskrives som utpreget fortellende. Alfsens ærend er et annet; i Svartediket foldes en oppvekstfortelling ut gjennom en sorg og et traume. Dikterjegets nabogutt og bestevenn tar sitt eget liv i ung alder. De to har sammen arbeidet med et gruppearbeid om norrøn mytologi, som hele veien blander seg inn i diktene. Også stilistisk veksles det mellom en mer arkaisk, foranstilt syntaks («Hordalendinger var vi / i det lyse og numne Bergen / Vi hev den store bladhaugen i været / med tussefingre / En utrolig hånd, på Løvstakkens skulder») og et moderne «tjommi i gatene»-mål. De som hittil har uttalt seg om debuten, har vektlagt Alfsens hang til neologismer. Nyordene er et gjennomgående grep i diktene, og det påtagelige er særlig spennet i dem. Alfsen jobber med ordsammensetninger på alle plan, fra det taktile og kroppslige («Jeg står med mine glødende hender / i lommer av varmeste kengurufløyel» eller «tennenes våte skillingsbolle-lo») til det mer idéorienterte. Oppfinnsomheten er med på å gi samlingen et særegent driv – heller enn fortellingen, er det det språklige som skaper fremdrift. Se for eksempel på hvordan lydene hermer bevegelsen i dette partiet: «Jeg gjør geitesprang på hellesteinene / med bergfall og fosseklukk /Tette trær med flakseblader, uglehull i stammene».

Også tradisjonen troner over Svartediket; Alfsen trekker ikke bare veksler på norrøn mytologi, men på gamle Bergensmyter og en lang rekke dikteriske forgjengere. Kanskje taper samlingen på sammenligningen med Fredrik Parelius’ debut av året, Salt/Land; saken i Bergens Tidende, samt en episode av BLA-podden, har nemlig slått disse to debutene i hartkorn. Sammenligning risikerer, som alltid, overdrivelser og overseelser. Når Parelius skriver så aktivt og eksplisitt tradisjonsbevisst, samt tar i bruk bestemte rimønstre og former, blir det lett å sperre Alfsen inne på det eksperimentelle, men svette gutterommet – slik BLA-podden til dels gjør i sin episode om diktsamlingene. Men også Alfsen tar sine referanser på alvor. Svartediket tar, som Mossefinn påpeker i Morgenbladet, i bruk den samme munnrappheten som en poet som Morten Langeland. Men samlingen har mye mer til felles med Erlend O. Nødtvedts beste bok, Bergens beskrivelse (2011), som på lignende vis kombinerer arkaisk munnfølelse med streetsmarte vers. Der Nødtvedt nærmest utvinner byens historie som råmateriale, bygger Alfsen sitt eget kosmos ut av det samme bergenske sedimentet, og lar det språklige overskuddet bli en forlengelse av topografien. Den som leter, vil også finne mer eller mindre åpenbare merkesteiner som viser til diktere som Olav Nygard, Tor Ulven, Ellen Einan og Olaf Bull.

 En rettferdig lesning av Svartediktet kan heller ikke se bort fra fortellingen. Universene diktene skaper, er vel så viktige som språkleken og referansene. Oppvekstfortellingen med «en død nabogutt / som jeg forkalker i hjernebarken til en uransakelig bestekompis» er ikke bare skrevet med overflod, den rommer også et sterkt eksistensielt trykk. Den vante verden og det mytiske blander seg konstant; her eksisterer Nintendo og julebrus side om side med norrøne skikkelser som Loke, Sigyn og Rån. I diktene opptrer særlig vaneguden «Yngve-Frøy», et reelt eldre navn på den norrøne guden Frøy, som rår over fruktbarhet, regn og solskinn, markens grøde. I Alfsens dikt glir guden og nabogutten over i hverandre, i hvert fall slik jeg leser det; det fremstår som om nabogutten også har navnet Yngve. Slik blir nabogutten ikke bare en figur i en myte, han blir selve myten; den fraværende, døde vennen blir navet som hele universet spinner rundt. Og diktene fremmer ikke mytene som virkelighetsflukt, men som en forlengelse av verden; barndommens klaustrofobiske alvor blir til et kosmisk drama. Dette viser seg for eksempel tydelig i følgende dikt, der det savnede ansiktet bryter ut av barndommens klesskap og forvandles til en mytisk størrelse: