«Lærd diktning» er det fristende å kalle Håvard Rems nye bok Kirkehistoriske ballader 1500–2000. Det er snakk om en over 200 sider lang bok bestående av omkring 100 dikt. Boka er inndelt i tre hovedseksjoner, kronologisk og tematisk: Årene 1500–1600 har fått tittelen «Lutherdom og lære», årene 1700–1800 «Pietisme og personliggjøring», mens den siste perioden fra 1900 til 2000 har tittelen «Karismatikk og konservatisme». Alle disse tre delene er selv delt i tre. Hver av dem dreier seg om en sentral skikkelse i den norske og nordiske kristenhetens historie: I første seksjon finner vi Petter Dass, i den andre Hans Nielsen Hauge, i den tredje Aril Edvardsen. Hver av dem får sin kirkehistoriske ballade. Boka slutter med «Balladen om Børre Knudsen».

Eller, den gjør ikke egentlig det. Den slutter med et lærd noteapparat, der 500 års religionshistorie blir oppsummert i stikkordslister og punktlister over historiske hendelser. Informasjonen er temmelig endimensjonal, som når hele 1700-tallet oppsummeres i én hovedretning, pietisme, og kontrasteres mot én «samtidig retning», nemlig opplysningstid. Men det er også noe effektivt ved å forenkle i så stor grad. Fordummende virker det antakelig bare hvis man kan mye om kirkehistorie fra før. Og det gjør man vel gjerne ikke.

Det er ikke i orden å ikke kunne noen ting om vårt eget lands religiøse historie. I april i år fremmet stortingsrepresentantene Dag-Inge Ulstein, Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad et forslag om styrking av undervisningen i kristendom og kristen kulturarv i KRLE-faget. Forslaget er utstyrt med en sprenglærd gjennomgang av kristendommens betydning for vestlig sivilisasjon siden antikken, der det blant annet heter at urkirken var en slags «minivelferdsstat». Hvordan man nå enn måtte stille seg til selve forslaget, synes i hvert fall jeg at det er litt stas at noen på Tinget overhodet evner å formulere noe slikt. Kan hende overdriver representantene når de vil la «om lag tre fjerdedeler» av KRLE-faget dreie seg om kristendom. Men er det egentlig så merkelig å mene at religionsundervisningen i et land som Norge bør vektlegge kristen tradisjon i særlig grad? Sammenlikner vi med et skolefag som historie, må vi vel innrømme at over 90 prosent av faget dreier seg om vestlig historie?

Vi som ikke går på skolen lenger, kan i stedet lese boka til Håvard Rem. Den åpner med «Balladen om Hans Mule», den danske slottsherren som ble biskop i Oslo før reformasjonen. Nestemann ut er den etterreformatoriske historikeren og sagaoversetteren Peder Claussøn Friis. Begge disse delene virker temmelig uinspirerte. Men når vi kommer til Petter Dass, blir det sving på sakene: