Zahid legger ikke skjul på at tema og motiv i bøkene ligger tett opp mot eget liv. Det har hun nevnt i flere intervjuer. Hun har også fortalt at moras død har prega og fortsatt preger henne. Hun døde da Zahid var seksten år. Videre forteller hun at som den yngste i familien blei hun beskytta mot detaljene omkring moras sykdom. Det førte til en enorm søken etter kunnskap. Denne drivkrafta tar Zahid med seg inn i diktsamlinga. Der jeg opplever at hun søker etter å forstå hva som skjedde med mora, og ikke minst, forstå hva tapet av mora gjør med henne. I dette finner vi det eksistensielle i Blodbank. Dikta er dessuten lagt geografisk til steder forfatteren har bodd, for eksempel Holmlia, Bjørndal og Bergen hvor hun studerte jus. Utsigelsespunktet i bøkene er fra et førstepersonsperspektiv. Det lyriske jeg-et i Blodbank heter Sarah Zahid.

I mange av dikta undersøker Sarah hvem hun er uten mora. Gjennom moras død mista hun også den viktigste personen i livet sitt, den hun delte alle gleder og sorger med. Gjennom dikta fortsetter hun å henvende seg til mora. Siden mora også skreiv dikt blir det å dikte et språk mor og datter har til felles. Gjennom dikt kan jeg-et fortsette å holde kontakten med mora, og det er kanskje årsaken til at Sarah Zahid fortsetter å skrive dikt om henne. Dikta i Blodbank er som i de foregående utgivelsene, lett tilgjengelige i en stil som minner mer om knekkprosa heller enn poesi. Sorgen etter moras død har fortsatt en sentral plass, men blodet som motiv har fått en særlig rolle i Blodbank.

Blodet renner som en rød tråd, eller en åre, gjennom dikta fordi mora døde av leukemi, og trengte blod. Derfor er det mangelen på blod som peker utover dikta og maner til handling. Blod kan ikke framstilles kunstig. Det må gis fra levende mennesker. Innad i diktsamlinga har blodet ulike funksjoner og representerer alt fra sykdom, arv, blodsbånd, kjærlighet og sorg, til utenforskap.