177. utgåve | 5. februar 2026 | BOKMELDING
Bildedikt i bevegelse
Ordene opptrer til tider som naturkrefter, som vinder og lunefulle bekkefar, men det er likevel en svært distinkt regi i diktene til Signe Gjessing.
AV KJETIL RØED
DIKT
Signe Gjessing
Ut i det u-løse / Illuminasjonen av alt
Oversatt av Silje Linge Haaland
90 s.
H//O//F, 2025
Ordene opptrer til tider som naturkrefter, som vinder og lunefulle bekkefar, men det er likevel en svært distinkt regi i diktene til Signe Gjessing.
DIKT
Signe Gjessing
Ut i det u-løse / Illuminasjonen av alt
Oversatt av Silje Linge Haaland
90 s.
H//O//F, 2025
AV KJETIL RØED
Poesi kan åpne og lukke hvordan vi forestiller oss verden, men den kan også knyttes direkte til hvordan vi opplever å være hjemme i verden. Den danske poeten Signe Gjessing (f. 1992) kombinerer disse effektene på forunderlig og virkningsfullt vis.
Det er lett å tenke at Gjessings diktning er hermetisk eller vanskelig tilgjengelig, som flere av hennes anmeldere i hjemlandet Danmark gjør, for det er en høyst særegen stil og motivkrets som trekkes opp i disse to bøkene som er samlet i denne norske utgivelsen (ellers glimrende oversatt av billedkunstner og poet Silje Linge Haaland). Men det er ikke nødvendigvis et problem at poesi ikke umiddelbart forstås. I denne utgivelsen – som består av den kritikerroste debutboka Ut i det u-løse, pluss hennes nest siste diktsamling – Illuminasjonen av alt – opplever jeg Gjessing tvert imot som en generøs og åpen dikter, nærmest folkelig, om enn på et litt uvant vis. Som her, hvor smilet over bildene løfter tilgjengeligheten:
vi lesser av stunder på tidens kne
morgenstunder og stjernestunder
vi ikke lenger kan bære på
fordi vi har gått ned i vekt
Hun hverken ønsker å holde kortene tett til brystet eller forsøker å gjøre ting mer utilgjengelig enn det som oppleves som nødvendig ut fra de verdener hun skaper. Gjessing er en bildedikter. Eller sagt på en annen måte: språk kan brukes på måter som ikke umiddelbart kommuniserer, men likevel være imøtekommende og fattbart. Ikke nødvendigvis bilde for bilde, eller linje for linje, men i sammensetningen av ordenes og linjenes bevegelser. Og da tenker jeg på ord og bilder som figurer i en dans, for eksempel, eller som selvstendige aktører som kan gjøre ting innad i diktuniverset som gir mening. Gjessing gjør oss kanskje primært oppmerksom på språkets rytme og musikalitet, og selv om dette gir mening, er det ikke i leksikalsk forstand. Jeg vil med andre ord si at vi må være oppmerksomme på denne tilnærmingen for å se oppdriften og den imøtekommende impulsen i denne poesien. Ordene opptrer til tider mer som naturkrefter, som vinder eller lunefulle bekkefar – språket renner, lekker eller blåser rundt – men det er likevel en svært distinkt regi på setningene og bildene i diktene hennes. Som i disse linjene:
Åsyn i flertall
og merkelapper av vindpust
som ennå ikke rører på seg,
gater som feies vekk
som bagateller
sammenlignet med
hårprakt, som
akselerer når jorden tar sats
det er skuddår
årkantene svir når vi kommer
for nær
vi vanner ingenting
til gjengjeld skal bekken
blomstres
De ulike virkelighetsnivåene og identitene som er i spill sklir over i hverandre, eller får i oppgave å avklare hverandre gjensidig, som når «bekken blomstres» eller det er gatene som feies vekk, og ikke feies i. Skjønt, «avklare» er kanskje ikke helt presist, fordi det nettopp er utglidninger som skjer mellom stort og lite og mellom det vi vanligvis forestiller oss og det utenkelige. Presisjonen ligger i at vi anmodes om å tenke på nytt, og at det å begynne på ny med å omtenke det mest grunnleggende i verden vi bebor, har en egen form for avklaring i seg.
Det er en intensitet og stramhet i bildene hun maner frem som ligger i det vi kan kalle en teatralsk effekt. Bilder og steder fungerer ofte som en type karakterer i et drama snarere enn ord som isolert sett skal si oss noe, og på den måten opplever jeg at det svært ofte er et dramatisk rom mellom de ulike bilde-karakterene i diktene. Det er kanskje derfor noen opplever disse diktene som så vanskelig å forstå.
Gjessing skaper et opplevelsesrom rundt diktdelenes samspill som vender seg bort fra leseren, men igjen syns jeg dette snarere beriker tekstene, besjeler dem i andre potens kunne man kanskje si, enn gjør dem vanskelige å lese. I noen av diktene får jeg – for selv å bruke et bilde for å belyse leseropplevelsen – inntrykk av å sitte og betrakte noen som snakker sammen på den andre siden av en glassrute. Jeg ser kropper og fakter, jeg ser munner som beveger seg, men ikke hva som blir sagt. Det er like lite kryptisk å lese følgende dikt, som det er å se en gruppe stå på utsiden av et vindu å snakke sammen:
Haker overfaller stjerner.
Henger på.
Introduserer, med en enkelt,
pekende mappe, et dyp.
Det utvortes er
papirer.
Stjernene
gjenkjenner dem.
De trodde ikke
at de noensinne skulle se dem
igjen.
Hvorfor
gjenopptrykke seg selv? raser det bunnløse
blå.
Stjernene rister morgenen,
som om det var en hals imellom dem. Det er det ikke.
Gjessings spesiale i så måte er å iscenesette «karakterer» som «verden» og «stjernene» på samme litterære scene som for eksempel «blodet mitt» og «solsikker». På den måten dramatiseres høyst konkrete og nære figurer på lik linje med ord som vanligvis betegner himmellegemer langt unna. Slik skaper hun også et enhetlig uttrykk med «skikkelser» av høyst ulikt opphav og størrelse, med diktet som åsted. På den måten oppfinnes også et slags scenebilde hvor det store og det lille innpasses i et helhetlig uttrykk med intim touch og temperatur. Jeg opplever hennes ferskeste samling, Illuminasjonen av alt, som best, siden de teatrale effektene i den har en sterkere analytisk eller tenkende karakter. Hennes første, Ut i det u-løse, er til tider fortsatt for «litterær» sammenlignet med den senere utgivelsen. Med det mener jeg at den er sterkt surrealistisk i billedansatsene, og dermed kan fremstå som litt tvungen oppfinnsom. At det motsetningsfulle vris i hop i fargerike bilder manifesterer en merkbar vilje til å overskride eller oppfinne et poetisk idiom med en viss liksommetafysisk patos, og dermed binder hun seg mer til et litterært prosjekt. Som her i Ut i det u-løse:
Måneskinnet i havet
bøyer seg etter en mynt
unnskyld at jeg braser inn
i det
som fasaden på en krokus
opptar evigheten i dugg
Tonen og billedsammensetningen er ganske annerledes i Illuminasjonen av alt. Som her:
Universet spør deg om dere skal blande blod, men finner så ut
at det ikke er mer blod igjen, kun stjerner. – Det går det òg, sier du.
(Det er lettest for alle hvis skapelsen er alt, så lenge verden skapes.)
Avstanden mellom de ulike delenes forskjellighet er mer distinkte og de blir ikke forsøkt sammenføyd på samme, uttalt litterære og billedskapende poesivis. Det oppstår snarere en mer uformell og nesten kameratslig tone innad mellom delene i diktet, som til og med ser ut til å forhandle seg imellom, eller endog forbrødres. Avstanden vi må tilbakelegge for å forestille oss mer konvensjonelle utgaver av en slik situasjon diktet beskrives, er åpent til stede, og dermed blir diktets deler mer bevegelige når vi forestiller oss dem. Forskjellene mellom det fremmedartede og det velkjente eksponeres, uten at forfatteren forsøker å dekke til distinksjonene med en for sterkt ladet metafor eller billedlig sterk situasjon.
Alle disse forflytningene og bevegelsene i diktene er såpass radikale og heftige, at de forårsaker noen litterære utglidninger, som påvirker mer enn diktningens område. Og det er nok her Gjessing, etter min mening, er på sitt aller sterkeste. Poesien er rett og slett ikke veloppdragen, siden den ikke oppfører seg som kun et litterært produkt. Diktene skaper kognitive og affektive sprekker, kunne man kanskje si, i forestillingen om hva et dikt kan gjøre, og i relasjonen er mellom to andre roller i poesiinstitusjonen: den mellom leser og teksten.
KJETIL RØED (f. 1973) er kunst- og litteraturkritiker. Han har skrevet i Morgenbladet, Aftenposten og Vårt Land. Røed har blant annet utgitt Kunsten og livet, en bruksanvisning (2019), Kunsten og døden, en bruksanvisning (2021) og Fra punktum til kolon, et essay om kritikk og kjærlighet (2022). Røed har vært redaktør for Billedkunst siden 2018.
