Det er kanskje ikke rart at barndommen interesserer mange poeter. Den er en tilstand vi alle har levd gjennom, og som ingen av oss kommer tilbake til. Det vil si, vi kommer ikke tilbake til den på andre måter enn gjennom minnene og språket. Og samtidig er barndommen overalt, og den er sentral i hvordan vi forstår oss selv.

Når barndom blir behandlet i poesien, representerer den ofte et grenselandskap mellom den ideelle og den virkelige verden. Som regel dukker barndommen opp i diktsamlinger i form av jeg-ets minner, som i Unnveig Aas’ Sommeren, 2000 (2023) eller Pedro Carmona-Alvarez’ Samtaler med onkel Nica og tante Viola (2015). Det er heller ikke sjeldent at barnet sett fra foreldres perspektiv tematiseres i samtidslyrikken, som i Hege Susanne Bergans Levepistolen (2018) eller Kjersti Bronken Senderuds Min vrengte kimono (2023).

Mens det selvsagt er variasjoner i nøyaktig hva disse poetene gjør i sine utforskninger av barndommen, er det likevel noen slående likheter. Stort sett er barnet lite i en verden som er stor. Som regel er barnet sårbart og skjørt, mens verden er komplisert og dyster. Dessuten står også barnet nesten alltid på randen av å tape noe; enten det er ens egen uskyld eller barndommen i seg selv.

Det er i dette landskapet poesidebutant Torborg Igland skriver seg inn. Samlingen Ingen av oss kommer tilbake kretser rundt bilder av barndom og morskap. Den femti sider lange samlingen åpner og slutter med dikt om noen som ser etter et barn som er borte. I diktene som står mellom disse scenene, vokser et barn opp.

Igland har bakgrunn som journalist og barnebokforfatter, og er på ingen måte nykommer i litteraturfeltet. Likevel kjennes denne boken som en reell debut, for Iglands stemme i denne boken er original. Og selvsagt er den annerledes enn i Beta-serien Igland skrev for barn sammen med Amund Hestsveen for noen år siden, som kretset rundt et totalitært fremtidsregime i Skandinavia. Kanskje skulle man tro at Igland tok med seg et sci-fi-språket inn i diktningen, men det gjør hun ikke. Igland har skrevet en samling med knappe språkbevisste dikt, iblant også med originale og slående bilder.

Møtet mellom jeg-et og barnet driver samlingen fremover. Jeg-et er på en eller annen måte barnets mor. Hun gir barnet navn, hun mater det og forteller barnet om verden. Jeg-et forteller barnet om hvilke fugler som finnes, og om hvordan man slakter et dyr, og hun lærer barnet at det ikke må være redd for hunder. Fortellingen om de to tar også form av en slags skapelsesberetning. Når jeg-et forteller barnet om verden, er det som om verden blir til foran øynene våre.

Barnet trenger omsorg og oppdragelse, og selv om jeg-et gir barnet alt det makter, er barnet aldri fornøyd. Etter hvert som barnet vokser opp, forsvinner også barnet ut av jeg-ets kontroll. Det søker bort fra henne, og til slutt husker ikke fortelleren en gang hva barnet heter, og da viser det ser også at fortelleren befinner seg i en ødelagt verden.

Ingen av oss kommer tilbake er også en diktsamling om en uskyld som går tapt, og er derfor en del av den typiske måten å behandle barndommen på i diktsamlinger. Barnet spør om verden, og jeg-et forklarer så godt det kan, dessverre er det ikke alt en kan si om verden som er like lystbetont: