«I hundedagene flotnar det opp, det sjøen har teke», heter det hos Olav Duun. Hundedagene faller mellom 23 juli og 23 august hvert år, og er en periode knyttet til seiglivede overtroer om vær, hav og råtnende mat. Navnet hundedagene stammer fra oldtidens Egypt. Der sammenfalt den første muligheten til å observere Sirius, hundestjernen, i grålysningen om morgenen, med at Nilen tok til å stige og den varmeste tiden av året begynte. Egypterne mente at elvens stigning og den sterke heten var et resultat av stjernens tilsynekomst på nattehimmelen og kalte den følgende måneden for hundedagene. Den astronomiske forklaringen på varmeperioden er for lengst forlatt, men hundestjernen, hundedagene og de medfølgende overtroene er med oss fortsatt. Med små forskyvninger, lever vi under samme himmel som egypterne.

En slik kosmisk forbindelse til oldtidens Egypt er det bærende elementet i Kjartan Hatløys nye diktsamling Mot kaos – 100 dikt om Egypt. Et sted heter det: «Eg er jo så langt frå stordomstida der i Egypt / men hevdar likevel at eg står opp med den solvarianten dei fekk til / eg lever av sivilisasjonen deira, stundevis». Alt på bokomslaget er den opplevde forbindelsen signalisert ved at utsikten fra Hatløys hjemsted i Hyllestad, mot det karakteristiske fjellet Lihesten, blir speilet mot pyramidene i Giza. I motsetning til tidligere Hatløy-omslag, der Lihestens speilbilde er avtegnet i fjordens vannflate, er himmelen speilingspunktet mellom de to verdene i Mot kaos. Diktsamlingen forener Hatløys karakteristiske astronomiske vokabular med en dyptgående interesse for egyptologi og inneholder en overflod av referanser til byggverk, museumsgjenstander, kunstverk, tekster og religiøs praksis fra denne oldtidskulturen. Den gammelegyptiske kulturens ikonografi har stimulert fantasien vår i århundrer og har, for å bruke den egyptofile Marta Steinsviks ord, «kalla fram det bilete me tvillaust alle i minnet eig av det land der so mange hugskakande mysteriehendingar spela seg ut». Hatløys bruk av emblematiske verk som Nefertitis byste og Tutankhamons dødsmaske lar leseren ta med seg noen av sine egne egyptforestillinger inn i dette diktuniverset, men flertallet av referansene er ekfraser og betenkninger av det dunklere og mer sofistikerte slaget. Slik sett virker diktsamlingen dannende på leseren, som må utvide sin egen horisont for å henge med. Det 43. av de 100 titteløse diktene tar eksempelvis utgangspunkt i en jaktscene som finnes blant relieffene fra Nebamuns grav, som finnes utstilt på British Museum: