Vi leser om hvordan sykepleiere, mora og jeget sjøl hvisker. Som lesere blir vi øyeblikkelig med inn i dette varsomme rommet, inn mot den døende og de som venter med ham. Dette er ett av to dødsfall og tap som fungerer som nav i denne diktsamlinga. Det andre dødsfallet er kameraten, Magnus, sitt selvmord.

Thomas Marco Blatt er født i 1980 i Busan i Sør-Korea og oppvokst i Oslo og på Sørumsand. Han har gått Skrivekunstakademiet i Bergen og forfatterstudiet Litterär Gestaltning ved Göteborgs universitet. Blatt gjorde seg bemerka allerede med debuten Slik vil jeg måle opp verden i 2006, som han mottok Tarjei Vesaas debutantpris for. Siden har han utgitt romaner, diktsamlinger og barnebøker. Vekten av vindblåste trær er hans fjerde diktsamling.

I likhet med hans tidligere diktsamlinger preges også denne av oppfinnsomhet, utforskertrang og språklig overskudd. Virkninga av gjentakelser utforskes, men også ord og betydninger tøyes. Et eksempel kan være navnet på båten Musubu som jeget og vennene dykker fra, på en reise de har til Japan. Først kan vi lese om betydninga av navnet i del 1: «som betyr å ha en drøm». I del 2 skjer det en forskyvning av den første betydninga: «som betyr å binde sammen». I overført betydning handler det om at da de var i Japan i del 1, drømmer de om å dykke ned til klovnefisk og korallrev. Noe de også gjør. Del 2 er en del av minnearbeidet, og det felles minnet om turen til Japan som binder vennene sammen.

Diktsamlinga er delt inn i sju nummererte deler, hvor motiver males, gjentas og stadig tangerer hverandre. Det skaper bevegelse og forbindelser, bakover og framover i tid. I sum utgjør delene og enkeltdikta en slags drømmeaktig, men sammenhengende historie. Det som knytter delene sammen og som alt spinner ut ifra, er de nevnte dødsfalla. Faren møter vi i scener fra sykehuset, i minnearbeidet til jeget og i minnene om en farfar som holdes vedlike i samtaler med barna, for eksempel: «/ hver gang vi går til kistmyra / spør jeg barna om de husker / det farfar sa om de vindblåste trærne».

 Jegets barn bringer tida framover og gir håp om kontinuitet. Vi møter dem igjen mot slutten av siste del. Da kan vi lese: «senere går vi over vidda / det er første gang jeg merker / at noe har snudd / barna har blitt så store / at de bærer sekkene og fiskestengene selv». Jeget rykker en plass opp i systemet når faren dør. I det øyeblikket vil jeget inneha plassen blant de eldste. Han vegrer seg: «hvis jeg reiser meg, skjer ingenting / hvis jeg blir sittende, skjer det ingenting / hvis jeg våkner nå, forsvinner det blå lyset».

Farens død er venta. Han er syk og ligger på sykehus. En viktig del av minnene om faren er tett forbundet med naturen. Faren forteller om de vindblåste trærne, og i mange av minnene om faren befinner han seg ute: «på vidda møter jeg faren min / han sitter ved bålet og et annet sted: om nettene skimter jeg faren min / i det stadige snødrevet». Det samme motivet komme tilbake i den delen av minnearbeidet som er knytta til skriving: «jeg skriver for å se det hvite snødrevet». Jeget vil holde fast minnet om faren, skrive han fram og ikke glemme.

Kameraten Magnus sin død er av det mer uforutsigbare og sjokkartede slaget. Vi forstår at den knyttes til psykisk sykdom. Jeget og Magnus er en del av en vennegjeng som har hengt sammen fra de var barn. I begynnelsen av boka får vi vite: «i noen år er jeg mer hos magnus / enn jeg er hjemme». I tillegg har de andre, grunnleggende faktorer felles som bidrar til en særlig samhørighet: «mødrene våre er norske / og fedrene våre / kommer fra krigsherjede land i europa / de er de eneste fedrene jeg kjenner / som lager knödel / eller knedle». I arbeidet med å forstå Magnus sitt selvmord dukker minner opp, hvor Magnus er uforutsigbar og fraværende. Trusselen om selvmord og at sykdommen skal ta livet av ham, ligger og verker mellom linjene.

Blatt blander inn en skikkelse fra sagalitteraturen, nemlig trælen Kark – kjent for å ta livet av herren sin, Håkon jarl i 995. Det fungerer bra. Kark blir en personifisering av sorgen til jeget, og viser med tydelighet hvor altoppslukende og lammende sorgen kan være: