TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

153. utgåve     |    5. juni 2025    |     BOKMELDING

Å halda undringsrommet ope

Bramness kan formulera dei seks linjene på ei side slik at dei både er del av det lange diktet og kan stå som eit sjølvstendig og avslutta dikt.

AV HELGE TORVUND

DIKT

Hanne Bramness

Himmelen faller ikke ned

Et dikt

60 s.

Tiden, 2025

LYTT TIL BOKMELDINGA

Bramness kan formulera dei seks linjene på ei side slik at dei både er del av det lange diktet og kan stå som eit sjølvstendig og avslutta dikt.

DIKT

 

Hanne Bramness

Himmelen faller ikke ned

Et dikt

60 s.

Tiden, 2025

AV HELGE TORVUND

I den nye diktboka si, Himmelen faller ikke ned, vågar poeten Hanne Bramness seg inn i komplekse relasjonar, samansette og uoversiktlege område av livserfaringar, utan at ho kjem ut av dette med enkle løysingar eller eintydige svar.
At ho i tillegg har funne eit formspråk som er relativt lett tilgjengeleg, strukturerande og ope for tilfang frå mange kjelder og fleire synsvinklar, gjer det til ei ekstra interessant bok i mine auge.

Ho kallar alt som står i boka for eitt dikt. Og det er det. Eit langdikt. Det har av fleire poetar vorte sagt at eit dikt må ha tre element, tre punkt, for å skapa samanheng, brot og spenning. Her er to av desse utgangspunkta mogne kvinner som kvar på sin kant av kloden har opplevd å hamna i eit kompliserande kommunikasjonsmønster med si mor i oppveksten. Dei brevvekslar i boka, og delar erfaringar om dette på ein open og utilslørt måte. Det tredje punktet er eit opphald eg-personen har i USA i barndommen. Eitt år i ei anna verd, kunne ein kanskje seia. Likt, men ulikt.

Så skal det seiast, at sjølv om boka er eit langdikt, og er stramt strukturert med seks linjer på kvar side, delt i to gonger tre linjer, så står òg ein god del av desse sidene stødig som sjølvstendige dikt, som korte, avslutta forteljingar. Imponerande observert, følt og formulert. Som dette:

De siste restene av dagslys gjenspeiles
i grønne isolatorers glassaktige blikk til
bare duringen fra ei høyspentmast gjenstår

Skikkelsen som er på vei hjem over jordet i
lange, andpustne klyv, prøver å skynde seg
trår gjennom skaren, når ikke seg sjøl igjen  

Ser me på dei seks første linjene i dette langdiktet, går desse i første linje rett på sak:

Det er noe urovekkende i forholdet til mor
Når jeg rokker ved det for å undersøke
og vise fram undersida av ordene

mørkner lufta i rommet. Jeg får opp bilder
mot denne bakgrunnen, av en liten flokk
som beveger seg sakte over isen

Det vert vidare i langdiktet klart, at første linja her inneheld hovudtemaet for boka, dette «urovekkende i forholdet til mor», medan dei siste linjene opnar for eit meir gåtefullt og nærast tidlaust bilete: «en liten flokk/som beveger seg sakte over isen». Ein av dei første assosiasjonane mine til dette biletet er faktisk ein fint modulert jazzmelodi av Helge Liens Trio: «På veg over innsjøen med spark» (Crossing the Lake on a Kicksled).

Desse innhaldsrike seks linjene fortel også at poeten rokkar ved forholdet til mor, for å undersøke og formidla undersida av orda. Eit bilete for det å gå inn i eit stoff som delvis er skjult for oss, og diktlinjene fortel oss også, at når dette vert gjort, mørknar lufta i rommet, noko som skapar ei kjensle av uhygge eller noko trugande. Den finslipte skrivekunsten til Bramness viser seg på mange måtar alt i desse seks linjene.

På dei seks linjene på neste side møter me brevvekslinga mellom dei to kvinnene der dei skriv om sitt forhold til mødrene.

Takk for ditt brev, din åpenhet. Om ingenting
endres fordi du bryter stillheten, så viser ordene
ditt ansikt. Historien du forteller om forholdet

til din mor, ligner den som ble meg til del
noe jeg sjelden har rørt ved. Nå gjør jeg det
og himmelen faller ikke ned av den grunn

Me får vita at historiene deira liknar på kvarandre, og noko av det mørke og uhyggelege frå første sida vert dempa ved at det står: «Noe jeg sjelden har rørt ved. Nå gjør jeg det / og himmelen faller ikke ned av den grunn». Noko som kjem fram her, er korleis mor – dotter relasjonen er snudd på hovudet:

                                                        hvordan du


har fortsatt å tro du må være din mors mor
som jeg, holde avstand mellom tanke og tunge

Og Bramness observerer med skarpt blikk korleis desse kommunikasjonsformene kan halda fram:

Utstrålingen av utilnærmelig sårbarhet
kaller fremdeles på vår beskyttelse

Sjeldan har vel eit slikt double bind-mønster vorte fanga i to ord: «utilnærmelig sårbarhet», der bodskapen er «ta vare på meg, men kom meg ikkje for nær!» Bramness er meir oppteken av at diktet skal formidla noko generelt, enn at det vert sjølvbiografisk. I eit intervju seier ho at det «dreier (…) seg mindre om hva jeg mener om temaene enn hvordan det føles å bli utsatt for slike strategier og måter å forholde seg på. Hvordan føles det for et barn å bli møtt med taushet for eksempel? Hva gjør det med tiltroen det har til seg sjøl og tilliten til verden?» (Skyggen av mor, tiden.no)

Samstundes som langdiktet sirklar inn kommunikasjonen mellom mor og dotter skriv Bramness innsiktsfullt om vanskane med å bryta slike mønster, og opplevinga av kor problematisk det kan kjennast å setja ord på desse prosessane:

Det finnes en skygge under språket, den har
forvandlende kraft. Har ord først sluppet
ut, kan de være vanskelige å kontrollere

de kan brenne seg fast.

Så heilt til slutt i boka, dukkar denne vesle flokken på isen opp igjen. Ikkje med ei avklaring eller forklaring, men som eit bilete på den uendelege reisa, på det gåtefulle ved våre lagnadar, at me ikkje veit kvar ferda endar:

Det er vinter med skygger fra flammer i
den skumrende ettermiddagen. Ingen i det
lille spredte følget som har lagt ut over isen

uansett hvor dyktige, hvor årvåkne de er
kan forklare mørket, tida som utspiller seg
eller vite hvor de er på vei

Som Hanne Bramness seier i eit intervju: «Jeg tror at veldig mye av underholdningsmaskineriet og de ukritiske kulturelle uttrykkene er med på å opprettholde det rituelle istedenfor å si noe viktig om våre vilkår. Det gjelder å være med på å holde undringsrommet åpent. Vi gir inntrykk av at vi vet hvor vi er og hva det er vi holder på med, og det tror jeg ikke på …»

HELGE TORVUND er poet. Han har arbeidd som psykolog og som hovudmeldar av lyrikk i Dagbladet. Torvund har i ei årrekke vore lærar ved den digitale skriveverkstaden Diktkammeret.no. I tillegg til diktsamlingar har han publisert barnebøker, sakprosa, songtekstar og gjendiktingar. 

ABONNER PÅ KRABBENS NYHEITSBREV

Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke. 

ABONNER PÅ KRABBENS NYHEITSBREV

Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke.